Ukens dirigentmøte: Øystein Strand

Foto: Ida Bjørvik I Kulturdirektoratet

Et godt og rikt kulturliv er avhengig av både utøvende kunstnere og sunne økonomiske rammer. De store statlige pengepottene er både elsket og utskjelt, og mange prosjekt og initiativ er avhengige av midlene som er til fordeling. Nettopp derfor er det også viktig med en sunn og god forvaltning av pengepotten, og det er målet til Kulturdirektoratets nye direktør, Øystein Strand.

Jeg pleier litt spøkefullt å kalle meg selv en stolt byråkrat. Jeg er en sterk tilhenger av demokrati, og et godt demokrati fungerer ikke uten et faglig sterkt, profesjonelt og nøytralt embedsverk. Vi er heldige i Norge som har det, jeg er stolt av det, og det fyller en veldig viktig samfunnsrolle, sier Øystein. Som nystartet direktør for Kulturdirektoratet er han sterkt bevisst ansvaret som hviler på skuldrene hans og på organisasjonen han leder. Allerede første uke på jobb, i dager preget av mye som skulle læres og settes inn i, fikk han  en verdifull påminnelse om hva jobben skal legge til rette for.

Den fredagen avsluttet jeg en utrolig intens uke med åpningskonserten på Oslo Kirkemusikkfestival, hvor Estisk filharmoniske kammerkor under ledelse av kordirigent-legenden Tonu Kaljuste fremførte et helt konsertprogram med musikk av Arvo Pärt. Helt akustisk og nært i et fantastisk rom, en virkelig flott opplevelse. Da ble jeg påminnet om hvorfor det er viktig at vi gjør det vi gjør, dette er ikke noe som teknologi eller KI kan erstatte. Dette trenger vi, utdyper Øysten, som ser klart både utfordringene og mulighetene i jobben han gjør.

En av grunnene til at jeg kjenner ekstra på ansvaret jeg har tatt på meg er at jeg vet at vi går inn i en tid med tøffere økonomiske prioriteringer. I mange tiår har kulturpolitikk i Norge stort sett handlet om å legge til, ikke å prioritere bort, og sannsynligheten er stor for at det kommer til å endre seg i fremtiden, utdyper Øystein, som argumenterer for en sunn og bærekraftig forvaltning av de midlene som er tilgjengelige.

Jeg har kontakt med kolleger i andre land i Europa som opplever betydelige økonomiske nedskjæringer og økende press på kunstneres ytringsfrihet. Vi må ikke tro at vi er vaksinert mot en tilsvarende utvikling i Norge heller. Kulturdirektoratet er sekretariat for de tre kollegiale organene Kulturrådet, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde, og alle disse er rigget etter lov og forskrifter for å kunne utføre sitt arbeid på armlengdes avstand fra politisk påvirkning. Dette er viktigere enn noen gang, og er etter min mening en god modell for å forvalte og fordele knappe ressurser. Jeg finner stor motivasjon i å sørge for at vi er uklanderlige og transparente i jobben vår, slik at disse organene kan fungere best mulig.

Øystein har en veldig variert bakgrunn før han havnet i den stolen han nå sitter, og startet sin karriere som trombonist. Han har jobbet innen mange felt i kulturadministrasjon i flere tiår, ofte opp mot politikere. Litt mindre kjent er det kanskje at han faktisk også har jobbet som korpsdirigent, selv om det kanskje ikke er det han fører opp øverst på CV-en.

Det er en drøm å få ha en jobb der jeg kan bruke absolutt alt jeg har av erfaring i det daglige arbeidet. Summen av alt jeg har gjort gir meg mange perspektiver, og det føles viktig når jeg nå har et så stort ansvar for forvaltningen av midler til kulturlivet. Det er mange som får og er avhengige av støtte fra ordningene vi jobber med, det er enda flere som dessverre ikke får. Det er viktig å huske på, understreker Øystein. I voksen alder tok han en lederutdanning, noe som har gitt ham gode forutsetninger for å utnytte sin tidligere erfaring.

Jeg er opptatt av at ledelse faktisk er et fag, man får en veldig god verktøykasse av å ta en lederutdanning. Men så må man huske på at det til syvende og sist handler om mennesker, og der ligner det mer på musiker- og dirigentrollen, sier Øystein og forklarer hvordan evnen til å kunne være sårbar, fleksibel og responsiv har fulgt ham fra hans år som musiker.

Å vite hvordan det er å stå på en scene og skulle formidle noe fra en skjør og utsatt posisjon er noe jeg tar med i min rolle som leder. Det er mye god organisasjonspsykologi i samspill. Jeg kan også sitte hjemme og forberede møter i detalj, men jeg vet at til syvende og sist må jeg tørre å slippe meg løs. Jeg er nødt til å respondere og håndtere det som dukker opp der og da, forteller Øystein, som har en snedig huskeliste over hva en leder bør huske.

Det er ikke jeg som har funnet det opp, men jeg pleier å dele ordet «ledelse» inn i tre. Le; det må være gøy og energisk på jobb. Del; vi trenger åpenhet og en interesse for å dele og motta perspektiver. Se; alle må føle at de blir sett. Jeg er glad i folk, og liker å se at de kan være den beste utgaven av seg selv.

Så kommer det store spørsmålet, hva er god kulturpolitikk. Hva er det vi hegner om?

Jeg mener man kan si at det handler om fellesskap og deltagelse, om kunstopplevelser som beriker, utfordrer eller provoserer, og dannelse av gode samfunnsborgere. Selve ordet dannelse kan kanskje høres litt gammelmodig og paternalistisk ut, men begrepet er likevel godt. Det omfatter å tilpasse seg samfunnet, og fungere godt i relasjon til sine medmennesker. Man skal kunne kjenne seg selv, også i møte med omverdenen. Det går kanskje an å bruke ordet istandgjøring, at man er forberedt på livet. Dette kan kultur- og  kunstopplevelser bidra til, utdyper Øystein, som også kommer med konkrete eksempler på tiltak som muliggjør og demokratiserer tilgangen til opplevelser for hele landets befolkning.

Jeg er opptatt av å få frem at når Kulturrådet bevilger penger fra Norsk Kulturfond så går pengene til hver krik og krok i hele landet, og sørger for at kunst- og kulturtilbud når ut til absolutt hele befolkningen. Jeg vil også gjerne benytte anledningen til å gi en liten shoutout til Den kulturelle skolesekken, som jeg mener er noe av gullet i norsk kulturpolitikk. Det sikrer at absolutt alle barn i hele Norge får tilgang til profesjonelle kulturmøter, og det er en stor sjanse for at akkurat den opplevelsen vekker noe til live hos et barn. Dette mener jeg er veldig viktig.

Tekst: Trond Husebø