Ukens Dirigentmøte: Geir Lysne

Foto: Sveinung Hoel Bjorå

Sist helg var flere dirigenter samlet til masterclass i dirigering med Det Norske Blåseensemble og Geir Lysne, og tema for dagen var ledelse av rytmisk musikk. Geir har i en årrekke vært banebrytende som ensembleleder for storband og jazzensembler, han har vært sjefsdirigent for radiostorbandet i NDR i Hamburg i en årrekke og har nylig blitt ansatt som ny dirigent for Aarhus Jazz Orchestra. I tillegg til dette underviser han på NMH i jazzkomposisjon og leder også tilbudet i rytmisk ensembleledelse. 

Behovet for dirigenter med kompetanse på rytmisk musikk er ganske nytt, i ensemblene på Count Basies tid og senere var musikken gjerne strukturert slik at musikerne selv kunne holde oversikt og følge med selv. Men gradvis har musikken blitt mer og mer komplisert, og den krever ledelse på en annen måte, sier Geir. Samtidig med denne utviklingen har det oppstått et tomrom i økosystemet, da de som blir satt til å lede slike komposisjoner gjerne faller inn under en av to kategorier: På den ene siden har man jazzmusikere med stor sjangerkunnskap og kodefortrolighet, men som mangler et fysisk og metodisk apparat for å lede effektivt. På den andre siden har man utdannede dirigenter med gode tekniske verktøy, men manglende kunnskap og stilforståelse for sjangeren. I denne miksen har Geir funnet sin nisje, og har etablert seg som en av relativt få ensembleledere med kompetanse på begge områder. Selv er han ganske selvlært, veien fram til dirigentpodiet oppstod mer som en dyd av nødvendighet enn noe annet.

Opprinnelig kommer jeg fra korpsverdenen, og studerte jazz-saksofon på NMH. Så dannet jeg mitt eget storband, og gav der ut en del plater med min egen musikk. Tanken min var ikke at jeg skulle dirigere, men musikerne spurte om jeg kunne hjelpe dem siden musikken var ganske kompleks til tider. Disse platene ble sluppet på et tysk plateselskap, og ryktet om meg som ensembleleder gikk da litt foran meg, forteller Geir. Dette ballet fort på seg, og ganske fort var han en ettertraktet dirigent for jazzensembler og big bands over hele kontinentet. Denne erfaringen dannet også grunnlaget da han var med på opprettelsen av årsstudie i rytmisk ledelse på NMH. Kunne man kodifisere de elementene som skiller rytmisk ensembleledelse fra klassisk dirigering?

Det har vært min tanke at det trengs gode studier som gjør at jazzmusikken kan bli ledet på de riktige premissene. Man må kunne hva musikken dreier seg om, men også forstå hvordan forløse riktig energi og groove i et ensemble. Jeg ser på denne utdanningen som et naturlig tredje steg i utviklingen av jazzstudier. På 80-tallet kom de første jazzlinjene på konservatoriene, deretter fikk vi jazzkomposisjonsstudiet, og nå er dirigering av rytmisk musikk det som skal til for at denne musikken skal behandles på en kompetent måte, utdyper Geir. Kurset hans på NMH i rytmisk ensembleledelse er unikt i sitt slag i Europa, studentene får bryne seg på ensembler som KORK, DNBE samt profesjonelle storband i utlandet. Det er en raskt økende anerkjennelse av at dette kurset tilbyr en etterspurt spesialkompetanse, og Geir har selv erfart hvor viktig riktige ledelsesverktøy kan være.

For en stund tilbake ble jeg spurt av cellogruppen i Berlin Filharmoniske Orkester om å skrive et verk for cellogruppen og to jazzmusikere. Jeg var innstilt på å bare være komponist, i mitt hode tenkte jeg at de hadde tilgang til mange kompetente dirigenter til å lede fremførelsen. Men musikerne var tydelige på at de trengte noen med riktig kompetanse, og insisterte på at jeg også skulle lede konserten. Så skjer det på selve konserten at de to jazzmusikerne gjør det jazzmusikere gjerne gjør, de forlater skjemaet. Det var en åpen passasje på 16 takter med improvisasjon, de taktene ble til 3-4 minutter med helt andre tonearter og taktarter. For meg var det fullstendig normalt og forventet, men jeg kunne se panikken spre seg i cellistenes øyne. Etter hvert kunne jeg høre at jazzmusikerne begynte å nærme seg en avrunding, og kunne dermed trygt sette inn cellistene igjen. Etter konserten fikk jeg da en stor omfavnelse av solocellisten, han lurte på hvordan i alle dager jeg kunne skjønne når de skulle inn? Jeg hadde da ikke hjerte til å fortelle at den kodeforståelsen er nærmest forventet på opptaksprøven til et jazzstudium, ler Geir. Opplevelsen illustrerer veldig godt behovet for ledere med riktig musikalsk kompetanse, en dirigent uten god nok innsikt i sjanger og materiale hadde slitt langt mer med å skjønne hvordan man kunne styre konserten. Men hva er det som skiller å lede et klassisk ensemble fra et rytmisk ensemble?

Mye handler om å kunne bruke riktig terminologi, og vite hva du skal ta tak i. Det handler også om en bevissthet rundt egen fysisk tilstedeværelse, er det trommer som spiller en groove driver man bare med visuell støy om man dirigerer til det, forteller Geir. Denne måten å tenke ensembleledelse skiller seg litt fra den klassiske, og byr gjerne på det største mentale hindret for studenter.

Det er uvant for mange å ikke taktere puls hele tiden, men heller bruke energien sin på andre parametere, som dynamikk og artikulasjon. Mange føler at de ikke er dirigenter hvis de heller ikke takterer, utdyper Geir. Andre områder innen utdanningen har langt flere likhetstrekk med en mer tradisjonell dirigentutdannelse.

En av de tyngste delene av faget er at man trenger en dyp forståelse av musikken, man kan ikke hoppe over denne biten om man ønsker å dirigere dette på et høyt nivå. Man må sette seg inn i tradisjoner og stilistiske trekk, og lære seg alt fra betoningsmønstre til subtile rytmiske nyanser. Dette må høres og oppleves, akkurat som en klassisk dirigent må lære seg forskjellen mellom Mozart og Mahler.

Et annet viktig moment er hvordan man formidler denne kunnskapen til ensemblet. Jazz er av natur en sjanger der musikerne har store friheter, samtidig som en dirigent må kunne få styre det musikalske forløpet. En kompgruppe har et eget ansvar, og mange musikalske valg blir best om det er en god dialog med musikerne. 

Jeg er bevisst på at det nesten alltid er noen i ensemblet som vet mer om visse ting enn meg. Det er viktig å bringe folk inn i eierforhold til musikken, og kjenne at vi gjør ting sammen. Energien kommer derfra, og det vi sammen putter inn i musikken er også det som kommer ut over scenekanten.

Tekst: Trond Husebø