Ukens dirigentmøte: Miho Hazama
Foto: Dave Stapleton
Kringkastingsorkesteret har alltid stått i en særstilling i det norske musikkliv som det mest sjangerallsidige ensemblet i landet. Det gir seg også utslag i samarbeidspartnere, og forrige uke hadde Kork besøk av en av de mest anerkjente dirigentene og komponistene innen jazz i det siste, den Grammynominerte Miho Hazama. Hun har hele verden som sin arbeidsplass, men har også tittelen som første gjestedirigent for KORK.
Min musikalske oppvekst i Japan fikk jeg gjennom Yamaha musikkskole, der jeg spilte elektrisk orgel. I veldig ung alder lærte jeg også komposisjon, mitt første verk fikk jeg fremført i en alder av 6 år. Det var en klassisk utdannelse, og jeg var veldig interessert i symfonisk musikk, såpass at jeg tidlig leste små lommepartitur og likte å “imitere” de symfoniske lydene på elorgelet, forteller Miho. Hennes musikalske oppvåkning kom likevel via et par andre medium.
Jeg var veldig fan av et Samurai-tv show, og de hadde et soundtrack som var spilt inn av NHK orchestra (tilsvarende KORK i Japan). Jeg begynte derfor å studere først filmkomposisjon, men mistet litt av gleden da jeg skjønte at musikken mer og mer ble elektronisk basert. Det var ikke min stemme, utdyper Miho. Av rene tilfeldigheter ble det da til at hun spilte litt piano i et big band sammen med venner. Ingen kunne egentlig så mye om jazz, men i møtet med det ensemblet fant hun en sound som minnet om den hun opprinnelig hadde ønsket å skrive for. Ikke bare det, det var fremdeles høyst levende komponister som det gikk an å møte!
Etter litt om og men havnet jeg på Manhattan for å studere jazzkomposisjon og piano. Der dannet jeg mitt første ensemble, og vi spilte inn plate av musikken min. Det var en samling med gode venner, og det føltes trygt og givende. Det var også første gang jeg ledet ensemble, de trengte rett og slett noen som kunne styre innøvingen. Deretter gikk det ganske fort, og få år etterpå begynte jeg å få oppdrag om å arrangere og komponere for andre ensembler. Da ble det gjerne til at jeg også dirigerte, og slikt startet den karrieren, smiler Miho. Selv beskriver hun seg som selvlært, hun henter inspirasjon fra noen rollemodeller, men har i bunn og grunn lært seg yrket selv. Da hjelper det å kunne komme med en spesialkompetanse, nemlig at man kjenner musikken bedre enn de man skal stå foran. Dette gjelder også stilistiske element.
Den store forskjellen mellom å dirigere klassisk og jazz er at man har en rytmeseksjon som har en veldig viktig musikalsk funksjon. Min jobb er å være et bindeledd og dele grooven med resten av ensemblet. Veldig mange symfoniorkestre tenker veldig lineært om puls, mens man må være langt mer strikt på groove i rytmisk musikk. Jeg kan da være med på å hjelpe dem fokusere på de riktige musikalske elementene. Men jeg er nødt til å legge til at akkurat KORK er nesten unntaket som bekrefter regelen, de har veldig kontroll på denne stilarten også, og er helt klart veldig vante med å spille rytmisk musikk, forteller Miho.
I den klassiske musikken har det vært utallige eksempler på dobbeltrollen som komponist og dirigent. Og i jazzens tidlige dager var gjerne komponisten også bandleder, men da gjerne med arrangementer som i stor grad kunne gjøres kammermusikalsk. Med mer komplekse komposisjoner og arrangementer gir plasserer dagens rytmiske dirigenter/komponister seg i en slags mellomposisjon, der de står fritt til å styre både graden av detaljer og frihet både i komposisjonsprosessen og i fremføringen.
Som dirigent ønsker jeg i størst mulig grad å være en del av musikerne, jeg ønsker å skape musikken sammen med dem. I min musikk har jeg allerede skrevet så mye at jeg egentlig har fått lagt de premissene jeg ønsker, det gjør det veldig enkelt for meg å gå inn i en dialog med orkesteret, forteller MIho. Det er såklart flere elementer av improvisasjon i musikken, og da er det også ekstra viktig med pålitelige og kreative medskapere.
Som jazzkomponist er man på mange måter også produsent, jeg er avhengig av å ha musikere som kan løfte musikken til et nytt nivå. Når jeg har lagt opp til improvisasjone er det spennende å kunne være åpen for det som skjer og hjelpe orkesteret reagere på dette. Å få være budbringer på denne måten, la meg inspirere av andre musikere og bygge bro til resten av orkesteret er utrolig givende for meg, sier Miho entusiastisk. Denne uken har hun og Kork jobbet med pianisten Kenny Barron, og som vanlig er de aller fleste arrangementene skrevet av Miho selv. Ikke bare det, de er også skrevet spesielt med Korks kvaliteter i mente.
Jeg sørger alltid for å skreddersy musikken jeg skriver til det ensemblet jeg skal dirigere. Før jeg skulle til Kork første gang så jeg på utallige opptak for å lære meg styrkene til orkesteret. Jeg bet meg merke stilforståelsen og sikkerheten til orkesteret, det eneste jeg faktisk bommet på var størrelsen på studioet. Jeg synes derfor selv jeg skrev litt for massivt første gangen vi møttes, denne gang har jeg valgt en langt mer kammermusikalsk linje, utdyper Miho. Hun forteller også videre at dersom hun skal til et annet ensemble med samme arrangement pleier hun gjerne å tilpasse eksisterende arrangement slik at den musikalske opplevelsen skal bli så skreddersydd som mulig. Denne formen for tilpasningsdyktighet har også en kulturell backdrop.
Denne evnen til å justere meg kommer nok fra min japanske arv, vi verdsetter veldig å kunne lese mellom linjene, og gjøre vårt beste for å lese folks intensjoner og tanker. Derfor prøver jeg alltid å tilpasse meg også som dirigent etter hvor jeg er. I Japan må jeg alltid være ekstra høflig, mens i New York er enhver unnskyldning nesten et tegn på svakhet. I Skandinavia er det en veldig inkluderende stil, orkestrene er seriøse, effektive og musikalsk smarte. Det er som en veldig fin og givende samtale, og jeg føler meg veldig hjemme her!
Tekst: Trond Husebø
