Ukens dirigentmøte: Vegar Vårdal

Foto: Ingvild Skeie Ljones

I et orkester eller et kor er det godt etablerte strukturer for ledelse. Det lar seg fint gjøre for en ung dirigent å komme inn og sette sitt preg på en fremførelse samtidig som erfarne orkestermusikere tilfører sin kunnskap og personlighet, uten at dette behøver å komme i konflikt med hverandre. Hvordan kan dette løses når man skal lede et folkemusikk-ensemble, en sjanger der historisk tradisjon og kunnskap står veldig sterkt sammen med kunstnerisk egenart og identitet. Hva kan man gjøre for at en ung ensemble-leder kan komme inn og gjøre seg hørt i en tradisjon som kanskje har vært sementert over lang tid?

Vegar Vårdal er en av de mest allsidige folkemusikerne her til lands, han underviser på NMH og Ole-Bull akademiet på Voss, er aktiv spelemann og komponist og er også involvert i FolkLeiar Ung sin satsning på unge ledere. Han brenner for å vedlikeholde en levende og vital folkemusikktradisjon.

Da jeg var liten kan jeg huske det var gøy å følge far når han var ute og samlet inn tradisjoner eller spilte sammen med andre. Jeg tenkte vel allerede da at dette var artig, uten at jeg av den grunn helt trodde det var noe jeg kunne leve av. Men etterhvert som jeg begynte å studere folkemusikk var det en ting han alltid sa til meg, og det var at jeg måtte ha flere ben å stå på, forteller Vegar. 

Denne tanken fulgte ham hele tiden, så samtidig som Vegar skaffet seg utdanning i både å spille og danse folkemusikk, hadde han en stor interesse av arrangering, undervisning og musikalsk ledelse. Og der hans far kunne dyrke hobbyen sin som et kjærlighetsprosjekt og spesialisere seg i det han ønsket, ble Vegars styrke nettopp allsidigheten.

Som profesjonell folkemusiker vil jeg veldig gjerne være allsidig, så når jeg underviser synes jeg det er givende å ha alt fra nybegynnere til de elevene der jeg må forberede meg mye foran hver time for selv å henge med. Det er også veldig interessant å møte andre folkemusikere på for eksempel Landskappleiken, der konkurrerer vi jo proffe og amatører om hverandre. Da er det slettes ikke uvanlig at amatørene kan mer enn oss om et spesielt tema. Jeg må kunne litt om alt, mens amatørene kan gjerne være spesialist i slåttene etter en spesiell spelemann. Jeg lærer utrolig mye på disse møtene, fordi en slik spesialisering er noe jeg som profesjonell musiker ikke alltid kan koste på meg, sier Vegar. Han innrømmer likevel at det ofte går med veldig mye tid hver gang han skal gjøre et prosjekt som dukker ned i en spesiell materie. Ønsket er å yte musikken rettferdighet, og da må en jobbe ekstra hardt for å sørge for at alle detaljene sitter. Men evnen til fleksibilitet og se med et større perspektiv kommer likevel ekstra godt til nytte når han skal lede folkemusikk-ensembler. Ledelsesmåten der skiller seg nemlig litt mer ut fra tradisjonell ensembleledelse enn man skulle tro.

I et orkester eller kor er jo ideen at man skal blende inn i en gruppe, det ser man også når man kommuniserer med de, det går fint an å adressere mange personer på en gang. Men om jeg leder en folkemusikkgruppe så må jeg sikre at jeg i løpet av hver øvelse eller fremførelse har vært kontakt med hver enkelt musiker, og sørge for at alle har blitt sett eller hørt. Denne forskjellen kommer nok av at det ikke har vært mye tradisjon for samspill, det er en veldig solistisk tradisjon i bunn. Det er ingen som eier folkemusikken, så når det kommer inn en person i spelemannslaget som spiller det annerledes enn jeg har tenkt må jeg gå inn i forhandlinger med denne musikeren. Dette skjer ikke på samme måte i et orkester, der det er langt klarere kommandolinjer, forteller Vegar. For det er ikke bare det individuelle og solistiske som står sterkt, mange er bærere og forvaltere av en sterk tradisjon. I møte med et så sterkt rammeverk er det enda viktigere med god og åpen kommunikasjon.

For meg som leder kan jo dette være en stor frustrasjon, men det gir også samtidig et sterkt eierskap innad i gruppen når man klarer å lytte til alle sammen. Vi har funnet viktigheten av det som kan kalles et intermezzo, de små pausene imellom selve spillingen der det oppstår rom for å prate og diskutere. Her kan man utveksle ideer og synspunkt, og så fortsette å spille etterpå. Men selv om man har dette rommet er det viktig at en leder kan ta et valg og kunne stå for det overfor resten av ensemblet, sier Vegar. Det kan kanskje høres selvsagt ut, men i et miljø preget av tradisjoner og ikke minst tradisjonsbærere, så kan det være lettere sagt enn gjort. For hvordan skal man kunne påberope seg autoritet som ung leder når man møter spelemenn som har dedikert et liv til innsamling og forvaltning av en arv? 

Det vi ser er at det er en del unge ledere i dag som ikke helt tør å ta plass og stå for valgene når de skal være ledere. Og det er kanskje ikke så rart, for det er et miljø der det rett og slett ikke har vært tradisjon for å gi plass og muligheter til nye krefter. Folkemusikkmiljøet har i lang tid vært preget av en enorm dugnadsånd, og den som leder an i dette har gjerne da fått lov til å være konge. Da er det vanskelig å komme inn som ung og få muligheten til å lede og sette sitt preg på hvordan ting blir gjort, forteller Vegar. Dette handler såklart ikke om å stille spørsmål ved kompetansen til den eldre garden, snarere tvert imot. Men det gjenstår litt arbeid og en kulturendring må til dersom man både skal kunne legge til rette for at tradisjonene lever videre samtidig som at det legges til rette for at nye krefter skal kunne ta over når den tid kommer. 

Samtidig som vi må kunne gi mer ansvar til de unge skal vi kanskje også vise de gamle lederne hvordan de kan gi videre den kunnskapen de har samlet inn. Mange av disse har lagt ned et helt livsverk på å samle inn musikk og tradisjoner, men om de sitter der og insisterer på å diktere hvordan nye ledere skal gjøre jobben vil det aldri fungere. Dersom tradisjonen skal overleve må man også gi den fra seg, og jeg sliter litt med å forstå at de ikke skjønner dette selv, understreker Vegar. Gjennom kursing og arbeidet i FolkLeiar Ung har man kommet et godt stykke på vei, og målet er å få til en varig kulturendring på sikt som kan sørge for et vitalt og levende folkemusikkmiljø også i de kommende årene. Selv fikk nok Vegar med seg mer enn bare vennlige formaninger fra sin far.

Det jeg kan huske fra oppveksten min var at min far gav meg mye plass, jeg fikk hele tiden oppgaver og ansvar. Jeg kan huske jeg som tenåring fikk i oppgaver å harmonisere noen melodier som skulle brukes til dans. Det var ikke spesielt bra det jeg gjorde, og jeg er i all fall sikker på at min far kunne gjort det langt bedre. Men det ble spilt, og jeg lærte utrolig mye av det. Jeg ønsker å stå for det han gjorde der, han turte å gi fra seg plassen for å lære opp unge utøvere. Så min karriere er tuftet på at jeg hele tiden ønsker å hente nye inspirasjoner, og hele tiden gjøre mitt beste for å dele det videre.

Tekst: Trond Husebø