Ukens dirigentmøte: Anne-Berit Halvorsen

Foto: Ingrid MB Halvorsen

Anne-Berit Halvorsen har i flere årtier vært en foregangskvinne for fiolinundervisning her til lands, og har i sitt arbeid undervist hundrevis av fiolinelever. Hun har også lang erfaring i å lede store og små orkestre med helt ferske musikanter. Hva er det som er nøkkelen for å få et godt læringsmiljø?

Om man ønsker at det skal være kontinuitet og at elevene skal lære trengs det trivsel, absolutt alle må føle at de blir godt mottatt og har like stor verdi. Det må være plass til alle, skal man bygge en gruppe er det viktig med en respekt innad, barna er nødt til akseptere hverandre, forteller Anne-Berit, som hele tiden tar seg tid til å snakke med og anerkjenne elevene sine. Det behøver ikke nødvendigvis være knyttet til selve spillingen, men et godt og trygt miljø gir i seg selv rom til å utfordre elevene til å stadig bli litt bedre. 

Får du til trivsel og trygghet har du et mye større læringspotensiale. Barn liker rammer, det i seg selv gir en trygghet og forutsigbarhet. Da kan man også stille krav til at de skal øve, men ikke mer enn at man kan være sikker på at de kan innfri. I og med at barna gjerne er små er jeg også opptatt av å ha god kontakt med familien. Alle familier er forskjellige, men de kan hjelpe til med å skape små rutiner i hverdagen, slik at litt øving blir like naturlig som å pusse tennene eller rydde etter maten, utdyper Anne-Berit, som gjennom dette gjerne får minst like god kontakt med foreldrene som med barna. 

I løpet av samtalen vender Anne-Berit konstant tilbake til denne holistiske tanken om undervisning, man er nødt til å se og anerkjenne hele eleven og dens omgivelser, ikke bare hvordan hen spiller. Dette gjelder ikke bare når elevene er helt små, det er minst like viktig når de kommer inn i ungdomstiden, der de blir dratt mellom mange forskjellige aktiviteter og forventninger. Gjennom å jobbe systematisk og tilpasset med elever i alle aldersgrupper har Anne-Berit alltid ønsket å gi elevene sine størst mulig sjanse til å ta med seg instrumentet og musikken gjennom ungdomstiden og inn i voksenlivet. 

Den helhetlige tanken viser seg også foran store ensembler, lek har vist seg som en særdeles effektiv måte å lære barn om orkesterverdens rammer.

Jeg bruker lek helt bevisst både når jeg underviser og leder. Det er et veldig godt virkemiddel for at elevene skal få til noe spesifikt, uten at de skjønner at det er det som skjer. I de store fellesorkestrene jeg har ledet er det gjerne godt over 100 barn samlet. Flere har kanskje aldri spilt i et orkester tidligere, de har knapt nok spilt sittende på en stol. Da starter jeg gjerne med en lek, jeg sier vi har en konkurranse om hvor raskt vi kan få opp fiolinene under haka når jeg løfter armene. Dette gjentar vi noen ganger, og da har vi plutselig blitt “verdens raskeste orkester”. Det betyr noe for dem, de synes det er veldig moro, forteller Anne-Berit. At barna i tillegg til å nå være verdens raskeste orkester har lært noe veldig grunnleggende om orkesterdisiplin, er på ingen måte tilfeldig.

Et annet triks jeg bruker er at jeg utfordrer de til å rekke å si “Bop” før jeg har rukket å si ferdig ordet “Boppelibopbop”. Når vi gjør denne leken blir det gjerne en naturlig stille pause før jeg sier ordet på nytt. Den pausen kan jeg da bruke til å gi en beskjed eller si navnet på den neste sangen vi skal spille i stedet, forteller Anne-Berit, og viser hvordan enkle verktøy kan hjelpe med å holde orden og disiplin i et kjempeorkester fullt av små barn. På lik måte er det også viktig med musikk som kan balansere mellom å inkludere og utfordre musikere på alle nivå.

Jeg arrangerer alltid for orkesteret, og tilpasser stemmene etter nivået i gruppene. Jeg sørger for eksempel alltid for å ha noen stemmer som er veldig enkle, slik at også de ferskeste kan være med. For disse kan bare det å få være med i orkesteret være nok, det er egentlig mindre viktig hva de spiller, sier Anne-Berit, som innrømmer at i starten er det også mindre viktig nøyaktig hvilke slagfigurer man bruker som dirigent. Det er desto viktigere å hjelpe de ulike barna å lytte til hverandre.

Når man har et så stort ensemble så må man hele tiden også jobbe med hver gruppe individuelt. Da kan man involvere de andre ved at de får lytte for eksempel på rytmen i akkompagnementet, slik at de blir oppmerksomme på hva som skjer. Jeg er også nøye på å rose og anerkjenne, når en gruppe har spilt gir vi applaus slik at de vet at de har gjort fremskritt og føler seg verdsatt. Det hjelper også til at de både ser og lytter bedre til hverandre.

Jeg jobber egentlig hele tiden med det kammermusikalske, å hele tiden hjelpe de til å lytte. Om 2 fiolin skal komme inn i den rytmen celloen spiller i må de også vite og være bevisste på det, ellers blir det bare kaos. I samspill skal man lære å lytte på hverandre, roller kan byttes og det er en veldig fin bevisstgjøring om hva som foregår i orkesteret, utdyper Anne-Berit.

Hun tar med seg tanken om at alle skal føle seg sett når hun står foran orkesteret, og viser at det ikke nødvendigvis behøver å være gjennom ord.

Når jeg har et orkester med 170 barn sier det seg selv at jeg kan ikke snakke individuelt med alle sammen. Men jeg kan gjøre mitt beste for prøve å ha sett alle i øynene, de må føle at de har blitt sett. Det må gjelde uansett om du sitter på første eller siste pult. Om det er noen som kanskje sitter litt passiv, ser jeg på dem samtidig som jeg retter ut ryggen min, og da merker jeg at de gjerne gjør det samme, ler Anne-Berit. 

Like mye som pedagogikk handler dette om psykologi. Anne-Berit er åpen på at dette ikke var noe hun lærte i studiet, men gjennom erfaringer og møter med barn og voksne. Det krever et åpent sinn, og et ønske om å være noe mer enn bare en spillende instruktør. Ekte kontakt kommer først når man ser hele mennesket, ikke bare instrumentet.

For å fungere godt som lærer må du kunne se at folk er forskjellige, og behandle de deretter. Man må ønske og evne å lytte, og ta til seg både læring og hvem de rundt deg er. Jeg mener for eksempel at man ikke skal gi en elev refs dersom det er noe de ikke får til på en konsert. Da mener jeg feilen heller ligger hos læreren, da har eleven fått for store utfordringer og burde mye heller ha fått trøst og støtte. Jeg ser også foreldre som er i overkant ambisiøse på vegne av egne barn, da kjenner jeg at jeg synes litt synd på ungen, medgir Anne-Berit som heller mener at man skal vise at ingen er perfekte, ei heller de aller største stjernene. Å være trygg nok til å romme egne og andres feil krever en god grunnmur. 

Det er ok og menneskelig å gjøre feil, ingen er perfekt, aller minst oss voksne. Man vet selv når man har gjort feil, alt går ikke alltid som planlagt men verden går likevel videre. Det er fint om vi kan vise dette til de unge også.

Tekst: Trond Husebø