Ukens dirigentmøte: Simon Halsey

Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen/ Oslo-filharmonien

Nylig fremførte Oslo Filharmoniske Orkester sin første singalong-konsert, der publikum kunne være med og synge Mozart Requiem sammen med Oslo Filharmoniske kor og Oslo-filharmonien. På podiet stod Simon Halsey, Oslo- filharmoniens nye kormester. Vi hadde en prat med Simon tidligere i år, og gleder oss til å bli ytterligere kjent med kapasiteten som nå er kommet til hovedstaden.

Jeg pleier av og til å sammenligne oss dirigenter med leger. Alle starter i samme klasse når de er 18 eller 19 år, men når de fyller 40, har de blitt spesialister på hjernen, ledd eller i allmennmedisin. Det er litt det samme for dirigenter, vi utvikler oss i ulike områder. Mine to spesialiteter, det å trene symfoniske kor til å synge med orkestre, og å lære andre å gjøre det samme, ble egentlig til ved tilfeldigheter. Da jeg var 21, var jeg overhodet ikke klar over at symfoniske kor i det hele tatt eksisterte som en profesjonell yrkesvei, sier Simon som selv kom fra en meget spesifikk korbakgrunn. I England har man fremdeles tradisjonen med katedralkor, som har fostret mangt en dirigent opp gjennom årene.

Jeg sang i koret ved King’s College i Cambridge, og i løpet av 13 år, fra jeg var 8 til 21 år gammel, sang vi det vi kaller «Evensong» hver eneste dag. Dette innebar åtte gudstjenester i uken. Det betyr at man kommer seg gjennom omtrent 600 ulike verk i året. Fordi vi bare hadde maksimalt én time til å øve hver dag før en gudstjeneste som også varte i en time, ble vi tvunget til å lære oss å lese fra bladet, og innen jeg var ni år gammel, kunne jeg synge det meste ved første gjennomlesning, forteller Simon. Dette er en solid bakgrunn, men det var tilfeldigheter som gjorde at han kom inn på det som skulle bli hans yrkesbane. Og det kom i møtet med en annen Simon.

Karrieren min startet med en jobbannonse. Jeg så en utlysning etter en musikkleder ved det som da var det splitter nye University of Warwick. Jeg tenkte at jeg ikke hadde en sjanse, men jeg søkte likevel. Juryformannen som skulle velge ut kandidaten viste seg å være Simon Rattle. Han valgte meg til jobben, og det ble starten på et tett og nært samarbeid. Vi var begge ekstremt unge og befant oss i en tid der alt føltes mulig, forteller Simon. Det var også Rattle som fikk Simon Halsey over til å virkelig gjøre noe stort med kordirigering.

Jeg var rundt 25 år, og Simon var 28, han så på meg og sa: “Hør her, du har hatt tre eller fire runder med orkesteret nå. Det har ikke vært en katastrofe, men... hvorfor vil du være en annenrangs orkesterdirigent? Det er plass i hver generasjon for én eller to personer som skaper seg et navn ved å trene symfoniske kor.  Hvorfor gjør du ikke det i stedet?” Jeg ble naturlig nok litt trist, men da jeg våknet neste morgen føltes det som om en stor bør var løftet fra skuldrene mine. Jeg visste umiddelbart at han hadde rett. Hvilken 28-åring har klarheten og motet til å si noe sånt til et annet menneske, spør Simon retorisk. Samarbeidet har vart i over 40 år, og de har fulgt hverandre tett til ulike orkestre og kor. Og hele tiden har de måttet lære i tospann.

På mange måter var vi nødt til å gå våre egne veier, og både jeg og Rattle var heldige som jobbet konstant sammen med CBSO. Men vi søkte også å lære mer, og inviterte de etablerte store kordirigentene for inspirasjon. En gang hadde vi Eric Ericson på besøk for å holde øvelser, og vi satt klar med nyspissede blyanter for å notere ned alle hemmelighetene i vårt partitur. Etter øvelsen satt vi fremdeles der med helt blanke partitur, men koret låt veldig mye bedre, forteller Simon humoristisk. Det viste seg at den gamle kormesteren kunne by på noen lærdommer som Simon først fikk virkelig utviklet på et senere tidspunkt.

Det var noe med kroppsspråket hans som ga en umiddelbar autoritet og musikalitet. Men det var veldig vanskelig å sette fingeren på hva det var. Selv opplevde jeg det først mye senere da jeg ledet Berlin Radiokor og hadde et ensemble der jeg kunne lede på en langt mer subtil måte. Men jeg kan huske at Ericson tydelig hadde denne karismaen allerede da, forteller Simon.

Senere hadde vi også innom Robert Shaw, som var den store amerikanske kordirigenten. Han hadde vært Toscaninis kormester og hadde en helt annen innfallsvinkel til hvordan man jobbet med kor. Han hadde en enorm verktøykasse for hvordan man skal få et kor til å låte bra, og det finnes utallige bøker og videoer man kan lese eller se om hvordan han jobbet. Han snakket ikke så mye om meningen med tekst eller følelser, men han var helt uovertruffen når det kom til å skru sammen de tekniske parametrene i et kor. På mange måter er han en av mine læremestre når det kommer til selve faget, understreker Simon.

Selv når Simon underviser har han valgt en mellomvei, der en grunnleggende beherskelse av faget går hånd i hånd med en sterk personlig tilstedeværelse på podiet.

Etter hvert vet jeg godt hvilke utfordringer et verk har å by på, og i Beethovens 9 symfoni støter man gjerne på noen av de samme problemene uansett om man dirigerer amatører eller Berlin Filharmoniske orkester. Dette, kombinert med en god teknikk, mener jeg er avgjørende å lære bort. Samtidig vil jeg alltid at mine studenter ikke skal komme ut som kopier av meg, men som selvstendige tenkende individer som kan forme musikken på sin egen måte. Så jeg er også veldig opptatt av å stille spørsmål like mye som å belære. Jeg elsker å havne ned i interessante kaninhull og føler jeg lærer minst like mye av det som studentene, utdyper Simon. Det er ikke tilfeldig at denne måten å både undervise og lede på har fått kraftig fotfeste de siste årene, og for Simon er åpenhet en fruktbar fremgangsmåte både som dirigent og pedagog. 

Det er spennende å se hvordan autoritet endrer seg med årene. Det er en helt klar mindre toleranse for musikalske diktatorer nå til dags. Dere skandinaver er i framkant i utviklingen her, og jeg synes det både er interessant for min del og å observere hvordan dette kan løses. Hvordan kan man ha autoritet samtidig som man bærer den lett og uanstrengt, spør Simon. Selv mener han at mye av løsningen ligger i å være åpen og invitere orkestrenes stemme enda mer inn i det kreative arbeidet

Jeg kan huske en samtale med Andris Nelsons, der han fortalte om opplevelsen av å jobbe med sine to orkestre, ett i Europe og ett i USA. Han kunne da gjøre samme verk to uker etter hverandre, og det var da alltid interessant å se hvordan det utartet seg. Det dummeste han kunne gjøre var å gå inn og styre prosessen altfor rigid. Prosessen og resultatet ble alltid mye bedre når han lot orkestrene komme med sitt bidrag først. Og om han var heldig ble det to vidt forskjellige fremførelser, men med samme høye kunstneriske nivå, sier Simon, som selv også har opplevd noe av det samme. Som ny kormester for Oslo Filharmoniske kor er det gjerne noen nye tradisjoner som skal oppdages, noe som kom til full rett under forarbeidet til den årlige julekonserten. 

Det var interessant å jobbe med Oslo Filharmoniske kor til julekonsertene, som engelskmann er tradisjonene og repertoaret deres forskjellige fra hva jeg er vant med. Dette var noe jeg måtte sette meg inn i og virkelig gjøre mitt beste for å forstå. Slik som Deilig er Jorden, det var umulig for meg å skjønne hvilken plass den har i deres hjerter før noen fortalte det til meg.  For meg hørtes den ut som en helt normal hymne, og det var nesten umulig for meg å fullt ut kunne forstå den kulturelle konteksten. Og så fikk jeg se hvordan publikum reagerte: de holdt hverandre i hendene og sang med av full hals. Først da kunne jeg virkelig ta inn over meg hva den handlet om.

Tekst: Trond Husebø