Ukens dirigentmøte: Oddgeir Kjetilstad

Har man jobbet som dirigent over en lengre periode, vil man til stadighet være nødt til å ta standpunkt til både hvem man er og hvor man vil.  Av og til trenger man en avveksling eller en ny utfordring, og plutselig kan man finne seg selv på samme sted der musikkeventyret egentlig begynte. Vi fikk snakke med Oddgeir Kjetilstad, som er ny dirigent for Norges Ungdomskor, samtidig som han tar over ansvaret for Oslo Domkor de neste to årene. Hvordan har hans vei vært? 

Jeg var jo en sånn gutt som kom inn til pianotimen min med en fotball under armen og noen krøllete noter i hånda.  Musikken var en bigeskjeft jeg holdt på med ved siden av alt mulig annet. Når jeg da begynte på musikklinjen så var det først på jazzpiano, og da økte interessen min. Da kunne jeg få leke litt selv med akkorder, alt var litt mer løsrevet fra note-regimet. Det i seg selv syntes jeg var veldig spennende, forteller Oddgeir. Møtet med det riktige miljøet og de riktige pedagogene forløste en nysgjerrighet og musikkglede i den unge musikeren, men det var en sangpedagog som oppdaget at sangstemmen til Oddgeir hadde potensial. Før han ante ordet av det var han nyslått tenor i Norges Ungdomskor. 

For en enkel sjel fra Stavanger var det virkelig fantastisk. Der stod Carl Høgseth og levde seg sånn inn i musikken at han nærmest gråt under fremføringen, og det er klart at dette var en stor opplevelse for en liten pjokk. Det gjorde rett og slett stort stort inntrykk. Og det var nok veldig medvirkende til at jeg da skiftet hovedinstrument til sang, sier Oddgeir når han forteller om sitt første møte med en virkelig karismatisk dirigent og leder.  

Veien videre gikk via sangstudier i Stavanger til dirigentstudier i Oslo, der han også fikk med seg solid erfaring som sanger i Solistkoret. Ganske tidlig fikk han jobb i Stavanger som domkantor, med ansvar for domkoret og guttekoret. Aktivitetetsnivået var høyt, men etter 12 år kjente Oddgeir behovet for en forandring. Og løsningen skulle vise seg å komme fra uventet hold. 

Jeg hadde planlagt å ha et friår, og bare gjøre litt andre ting. Jobbhverdagen hadde gått litt i sirkel, og jeg kjente det var sunt både for meg og koret å få litt nye impulser. Det var jo unektelig litt spennende å ikke vite helt hva jeg skulle gjøre i mellomtiden. Men jeg sa til meg selv at jeg kan gjøre hva som helst så lenge som det oppleves som meningsfylt arbeid for meg. Tilfeldighetene ville det faktisk slik at jeg da endte opp med å jobbe som snekker i ett år. Jeg møtte en god venn i et bursdagslag, en eks-musiker som nå jobber som snekker, og spøkte med ham om jeg kunne komme på julebordet deres. Ja, det var greit, men da måtte jeg jobbe litt for de først. Og dagen etter var jeg på jobb og i full sving med å bygge en terrasse, forteller Oddgeir muntert. Interessen hadde alltid vært der, men det var en perfekt mulighet å virkelig gjøre noe annet og ha et ekte sabbatsår. En mulighet til å bruke sin energi på et helt annet felt, bli kjent med seg selv i en ny setting og se verden med litt andre briller. 

Miljøskiftet ble også starten på nye bekjentskap i korverden, det åpnet opp tid og mulighet for nye engasjement, og etter ett år fikk han tilbud om et vikariat som kantor i Nidarosdomen. 

Det var gøy å være i en jobb der man lærer noe nytt hver dag, men jeg kjente også på at det er givende å kunne jobbe med noe du har brukt et langt liv på å mestre. Og så er jeg også veldig glad i kirken og kirkemusikk, vi har jo et fantastisk repertoar å velge i. Uansett hva vi skal fremføre kan vi velge fra øverste hylle, utdyper Oddgeir, som nå var klar for nye eventyr. Etter tiden i Nidarosdomen åpent det seg opp et vikariat i Oslo Domkirke, samtidig med at han fikk jobben som kunstnerisk leder for Norges Ungdomskor. Og med det var i alle fall litt av den musikalske ringen sluttet. 

Det følger med et stort ansvar å både Oslo Domkor og Norges Ungdomskor. I Norges Ungdomskor er det nå jeg som får åpne opp øynene til de unge, og jeg har virkelig en god organisasjon med meg som gjør at jeg kan fokusere på det musikalske. Det er også mye som følger med domkoret, dette er en katedral, vi er en kirke ikke bare for byen, men for hele landet. Jeg ser viktigheten av det Domkoret jobber med, og jeg har lyst å ha et helhetlig blikk på hvordan vi jobber. Jeg har jobbet mye med barn og ungdom tidligere, og har lyst at Domkoret skal kunne ha en sentral plass både i lokalmiljøet og være en talentfabrikk for de som kommer opp, utdyper Oddgeir. I møtet med selve korene er han opptatt av å gi rom og stemme til de som han musiserer sammen med. 

Uansett hvem man skal dirigere er jeg opptatt av at man må gjøre det med respekt. Man er en musiker blant musikere.  En dirigentrolle skal ikke være autoritær, jobben er å få folk til å puste og musisere sammen. I tillegg synes jeg ofte dirigenter kan stå i veien, et ensemble låter alltid best når det ikke er noe som blokkerer den frie organiske flyten. Så trengs så klart dirigenten der for å hjelpe og løfte musikken, men det er best om det kan gjøres ved å veilede og vise fremfor å styre med hard hånd. 

Oddgeir er også opptatt av musikkens rolle i samfunnet, og brenner for en tilgjengeliggjøring og demokratisering av musikken. 

En sak jeg kjenner på som viktig i jobben min er ansvaret for en felles sangkultur. Jeg synes det begynner å bli merkbart at vi er i ferd med å miste den felles kulturarv vi har i allsang. Du merker det utrolig godt for eksempel i en begravelse eller i et bryllup, det er ikke like naturlig at alle synger sammen lenger. Dette som har vært en så viktig og naturlig del av våre liv, det begynner nå å forsvinne. Jeg ønsker å jobbe for sangens posisjon i samfunnet; hva er det vi skal spille for dagens generasjon når vi kommer på gamlehjem, hva er det vi har felles, spør Oddgeir retorisk.  

Det koker jo ned til hvorfor vi driver med musikk. Det er veldig fint og givende å kunne fremføre noe for et stort publikum, men jeg tror for mange er det aktiviteten selv som er den viktigste motivasjonen. Det felleskapet man får når man synger eller spiller sammen, det er utrolig viktig. 

Tekst: Trond Husebø