Ukens dirigentmøte: Martin Winter

Programmering er en av de mer komplekse oppgavene en dirigent møter i sitt virke. Hvordan kan man gå frem når man setter sammen et kunstnerisk utfordrende og fungerende konsertprogram? I brassband er det en årlig konkurranse som hvert år finner sted i Stavanger Konserthus, Siddis. Der presenterer hvert band et program der man ikke bare blir bedømt for spillet, men også for programmeringen. Dette har vært et arnested for utrolig mange spennende konsept gjennom årene, og et av bandene som har erfart stor suksess er Manger Musikklag som lenge ble ledet av Martin Winter. Han nøydde seg ikke bare med å sette sammen program, han valgte rett og slett å komponere musikken selv.

Jeg har skrevet 12 konsept-program til Siddis over de siste årene. Da tar jeg gjerne utgangspunkt i et tema jeg finner interessant, og lar det leke i ideverden min. Selve ideen kan være hva som helst, ett år tok jeg utgangspunkt i at det var 50 år siden månelandingen, et annet år lagde jeg en konsert om kunstformen kubisme. Når jeg komponerer liker jeg da å inkludere ting som er litt annerledes, og som utfordrer publikum på mange forskjellige plan, både emosjonelt, musikalsk og mentalt, forteller Martin. Når ideen vel er etablert begynner utforskelsesprosessen og leken med ulike ideer. Martin liker å involvere mange stilarter, og eksperimentere med hva som skjer i møtepunktet mellom ulike sjangere og estetikker.

Jeg gjorde et program som omhandlet drømmer, da brukte jeg Purcell som musikalsk base og lot ham møte alle mulige komponister. I drømmene våre har vi jo ingen regler, og alt kan skje, så jeg gjorde alt fra å virkelig hente frem det genuine i musikken hans til å la den få en veldig jazzy og funky vibe. Det var da også viktig for meg at det skulle låte riktig, når vi spilte original Purcell måtte musikken få frasere og puste slik hans musikk krever, og ikke nødvendigvis slik en moderne brassmusiker tilnærmer seg musikken. Om du spør bandet vil de si at det var det vi øvde absolutt mest på, ler Martin.

Et annet program fra Martins hånd omhandlet boken Fluenes Herre. Det er en ganske grusom bok, men den har også mye symbolikk som kan tolkes på mange ulike måter. En konkylie, som i boken er et symbol på demokrati og orden, blir da en reell musikalsk stemme som vandret rundt i korpset. Et annet bilde er Det store uhyret, symbolet på det destruktive som bor i alle mennesker, som ble fargelagt med bråkete rocketrommer og el-gitar som tar over de vakre melodiene. Iblandet tema fra Corellis fiolinsonater, slam-poesi og mange flere musikalske element resulterer det i et program som ikke bare setter tankene i sving hos publikum, men også utfordrer konvensjonen om hva et brass-band program kan innebære. Selv ser Martin det som en måte å gi både musikken og ideene nye dimensjoner.

Å se musikk på denne måten gir nesten et 3d eller 4d syn på det man presenterer. Om du virkelig tror på det du tilbyr, kan du også selge det inn til et publikum. Vi lever i en verden av tanketom underholdning som ikke krever mye av oss, hverken emosjonelt eller mentalt. Mine konsepter har gjerne vært litt sære, men jeg sørger også for at de er tilgjengelige på ulike nivåer. Jeg merker at disse gradene av emosjonell og musikalsk tilknytning vi oppnår med musikere og publikum blir verdsatt på alle nivå. 

Et viktig aspekt i programmering og komponering er ikke bare tanken på de som skal fremføre musikken, men også hvem som sitter som tilhører. I det norske brassbandmiljøet er det stor aksept og nysgjerrighet for ny musikk, som Martin i stor grad tilskriver tradisjon.

Norske brassband har ikke den samme lange tradisjonen som man har i England. Om man spiller et verk fra 60-tallet vet absolutt alle musikere i England de musikalske kodene og tradisjonene, mens her må vi lære mer om stilen fra bunn av. Til gjengjeld er publikum og musikere her veldig åpen for nye inntrykk, og tar det på dypeste alvor. Det er virkelig fascinerende å se hvor seriøst bandene behandler ny musikk, det legges ned ekstraordinært mye arbeid i å innstudere de minste fraserings- og klangdetaljer i ethvert partitur. Jeg føler engelske band ofte spiller ny musikk på en litt aggresiv måte, antagelig fordi det er litt vanskelig tilgjengelig for dem. I stedet for å behandle komposisjonene som et musikalsk uttrykk med et budskap, blir frasering ignorert og man ender opp med en firkantet tilnærmingsmåte. Her ser jeg at norske band ser veldig annerledes på det, og er vant med å jobbe så godt som mulig for å hente frem alle kvaliteter, forteller Martin. Selv spiller han til daglig trompet i Bergen Filharmoniske Orkester, og kan ta med seg en veldig bred musikalsk referanseramme derfra.

For vårt publikum er gammel musikk flere hundre år gammelt, og “ny musikk” kan gjerne være opp mot hundre år. Men jeg merker også at de er åpne for nye impulser, og BFO er ganske progressive når det gjelder å spille ny musikk. For tiden er Ørjan Matre vår huskomponist, og han skriver utrolig vakker, men krevende musikk. Det er vanskelig å spille, samtidig som det er veldig godt skrevet og har utrolig mange farger. Jeg blir inspirert av musikken hans, og jeg forsøker alltid å eksperimentere klanglig i minst én del av komposisjonene mine. Da prøver jeg å finne nye farger og klanger, det er en fin utfordring for komposisjonsteknikken min, utdyper Martin. Bergen som musikkby kan skilte med en særdeles variert flora, og det er et rikt musikkliv både for amatører og profesjonelle i alle tenkelige sjangere. For Martin som kom fra England var det også utslagsgivende for at han både kunne egne seg til komponering og dirigering.

Når jeg studerte i England drev jeg jo også med jazz og improvisasjon, men i mitt arbeide i BBC Philharmonic var det aldri egentlig tid til å gjøre noe annet. Det endret seg når jeg kom til Norge, og komponering ble egentlig bare en naturlig videreføring av kontakten jeg fikk med brassbandmiljøet her i Norge. Jeg har lært utrolig mye underveis, ikke minst at man må virkelig stole på det man gjør, og være tro mot egne ideer og idealer. Om man bare kopierer andre, er man alltid noen skritt bak, men om man står for det man tror på, vil man bare bli målt mot sin egen produksjon, utdyper Martin. Selv merker han veldig godt hvordan komponering utfyller hans arbeid som dirigent og trompetist, det gir dimensjoner som langt forbigår det tekniske aspektet ved å bare dirigere eller spille.

Når jeg komponerer merker jeg at jeg også blir oppmerksom på hvordan andre komponister bygger opp sin musikk. Når jeg skal dissekere et partitur under innstudering kan jeg tydeligere se hvordan de har konstruert musikken, bygget opp temaer og klanger. Når man da går oppdagelsesreise i musikken finner man kanskje igjen disse elementene andre steder. Dette danner basisen for en god tolkning, det er slik musikken får leve. I tillegg trenger du kunnskap og referanser om kontekst. Da jeg begynte å studere trompet i en alder av 23 var jeg helt fersk, jeg hadde engang ikke spilt Haydns trompetkonsert. Min spillelærer Howard Snell gav meg beskjed om ikke å høre på trompetister, men heller studere Haydn cellokonsert eller symfoniene. Se hvordan en fiolinist eller pianist former frasene, lytt til de forskjellige fargene i harmoniene. Han ville at jeg skulle få en dypere forståelse av stilen, snarere enn å bare kopiere. Jeg mener at alle instrument vi fører til leppene til syvende og sist skal være en forlengelse av stemmen. Da må det få snakke og synge, og vi er nødt til å vise alle fargene som hører til.

Tekst: Trond Husebø