Ukens dirigentmøte: Maria Eikefet & Ensemble Allegria

Foto: Sigrid Bjorbekkmo

Ensemble Allegria kunne nylig feire sin 18-årsdag som ensemble, og har dermed kommet i myndig alder. I tillegg til å være et renommert klassisk strykeorkester, tar de også med seg en tydelig identitet som foregangsensemble for sitt arbeid med å nå et bredt publikum. Siden 2011 har de jevnlig spilt konserter på steder der man ikke normalt sett får høre klassisk musikk, og de har i en lang årrekke spilt på alt fra fritidsklubber til seniorsentre. For ikke lenge siden hadde de et eget prosjekt på Holmlia, der de lanserte en egen konsertserie spesielt rettet for å nå ut til lokalmiljøet. Maria EIkefet er produsent for Allegria, og blir fort entusiastisk når hun forteller om prosjektet.

Målet vårt var at Holmlia skulle vite at vi hadde vært der, og konsertene skulle kunne appellere til alle. Vi ønsket å ikke bare nå ut til de som kjenner Allegria eller klassisk musikk generelt, men at alle som kom til konsertene kunne få høre noe de kunne relatere seg til og føle et naturlig eierskap til. Vi hadde også den samme høye ambisjonen for våre musikere, prosjektet skulle oppleves relevant og vi skulle ikke fire på våre musikalske krav.

En normal tilnærmingsmåte når man skal møte et nytt publikum er å spisse konsertformatet til de man skal spille for. En skolekonsertproduksjon kan være tilpasset ungdomsskoletrinnet eller en barnehage, eller man kan velge et repertoar som faller i smak på et eldresenter. Da Ensemble Allegria skulle til Holmlia valgte de derimot å snu hele denne tilnærmingen på hodet, og la ned et betydelig stykke arbeid med å nå frem til publikum. I stedet for å treffe bredt innen en smal aldersgruppe valgte de heller å treffe et bredt publikum på et begrenset geografisk område.

Det høres kanskje vanskelig ut å finne et repertoar som kan treffe universelt, men det var faktisk overraskende enkelt. Vi baserte oss på en tidligere skolekonsertproduksjon som vi hadde spilt for alt fra barnehager til videregående skoler, og som vi visste hadde en bred appell. Det vi gjorde var at vi ikke tilpasset musikken, men snarere hvor og når vi spilte. Det er alfa og omega for å nå ut til folk, uansett hvor treffende konsept man har hjelper det lite om folk ikke vet at vi er der, forteller Maria. Både amatør og profesjonelle ensembler har gjerne sin faste publikumsbase som vet når og hvor konsertene finner sted. Men når man skal nå ut til et nytt publikum så må man gjøre en ekstra innsats for å være der de er, og her fikk Allegria avgjørende støtte fra lokale krefter. 

Vi har vært helt avhengig av hjelp fra lokale aktører, og vi fikk mellom annet ekstremt god hjelp av nettverket til Holmlia Kulturhavn. De kunne fortelle oss hvor folk samles, og hvor og når vi burde spille for å nå flest mulig. Denne insiderinformasjonen er avgjørende, ellers så er risikoen stor for å sette opp en konsert der det knapt nok dukker opp en håndfull publikum. Så vi spilte opp på forandringshuset og på kafé på dagtid, vi spilte på biblioteket og kulturhavnen, i barnehagene og på seniortreff, forteller Maria. En forutsetning for at dette skal la seg gjøre er at man har økonomisk støtte i ryggen, en stor del av tilgjengeligheten avhenger av at det er lav terskel for å komme på konsertene. Med støtte fra veldedige stiftelser som Sparebankstiftelsen DNB og Furestiftelsen har det latt seg gjøre å stille på alle disse stedene, og enten ha gratis inngang eller at publikum kan Vippse etter egen evne og ønske etter konserten.

En annen viktig forutsetning for prosjektet var at musikken skulle holde høyeste kvalitet. Det ble derfor lagt ned et godt arbeid i programmeringen, og en del av kombinasjonene som viste seg å fungere best kan godt karakteriseres som uortodokse.

Vi merker på responsen at det vi presenterer fungerer veldig godt, det avgjørende er rett og slett at folk får tilgang til å høre det. Musikken vi spiller spenner fra Caroline Shaw til Heinrich Biber, men vi gjør også musikk av Aurora og Sigrid, som på sin side gjerne går over i musikk av Grieg, Vivaldi og Bartok. Et viktig prinsipp for oss har vært at vi ønsker å sidestille musikk og vise at kvalitet er kvalitet uavhengig av stilart og tidsepoke. Vi kan gjerne begynne en konsert med musikk av Shaw og gå attakka over i musikk fra filmen Frost. Det er alltid gøy å observere når det går opp for publikum at de kjenner igjen musikken, det tar gjerne litt tid.. Deretter kan vi gå rett over i barokkmusikk av Biber, men da har vi allerede etablert et landskap der det er noe publikum drar kjensel på, som igjen gjør at de lytter på en annen måte. På den måten kan man bryte ned lytterbarrieren med at musikken oppleves som fremmed eller ukjent, forklarer Maria. 

Ensemblet samarbeider også med lokale artister, og hadde mellom annet en konkurranse der vinneren fikk fremført egen musikk med Allegria. I dette ligger også en gjensidig respekt, om man ber et publikum om å ta til seg ukjent musikk ligger det også en anerkjennelse å ta til seg musikk som hører til lokalmiljøet. Samarbeidet ble en stor suksess, delvis fordi Allegria tok jobben på stort alvor. De brukte egne folk fra ensemblet for å tilrettelegge musikken, og nettopp denne involveringen er mye av grunnen til at både outreach-prosjektene og Allegria lykkes.

Eierskap til selve prosjektet er alfa og omega, det er avgjørende for oss at musikerne selv ønsker å være med på dette. Vi har ikke mye offentlig støtte, og vi er ikke i stand til å lønne bedre enn institusjonsorkestrene. Derfor må prosjektene våre være interessante og givende nok til at våre musikere selv ønsker å prioritere oss fremfor en annen potensielt bedre betalt jobb. De må kunne kjenne at det utgjør en forskjell at nettopp DE er med på prosjektet, både som musiker og menneske. Alle blir motiverte om man får utvikle seg kunstnerisk og personlig, og vi ønsker at det vi tilbyr skal være viktig både får våre musikere og publikum, utdyper Maria. Ikke minst er dette aspektet avgjørende i kontakten med sitt publikum, selv et utrent øye kan merke forskjellen mellom ekte dedikasjon og musikalsk pliktløp.

Publikum merker jo med en gang om musikerne mener det de gjør, og selv vil være der. Er deidkasjonen ekte lyser det gjennom. Og vi ser også heldigvis at det vi tilbyr utgjør en forskjell. På en av våre konserter hadde vi en dame som gråt gjennom hele konserten. Hun snakket med flere av våre etterpå, og det viste seg at hun gikk gjennom et alvorlig sykdomsforløp. At vi kom til nettopp hennes nærmiljø og spilte musikk gav henne et kort avbrekk i en ellers brutal kamp i hverdagen. En annen konsert ble vi møtt av en vennlig herre som entusiastisk fortalte at han aldri hadde hørt på denne typen muskk, men elsket konserten og ville gjerne høre mer neste dag, deler Maria. Historiene om menneskemøter er mange, og gjennom musikk i alle stilarter kan man bygge bro og møte mennesker fra alle sjikt og aldre. Dette er en viktig motivasjon for å fortsette arbeidet.

Når vi ser fremover i tid, så er det en del større trender vi er oppmerksomme på. For det første ønsker vi å være bevisst på hvordan vi reiser rundt, både fra et klimamessig, kostnadsmessig og holdbarhets-perspektiv. Når vi nå drar på vår neste reise til Narvik skal vi blant annet sørge for å nå så bredt som mulig, i stedet for å dra et helt ensemble til Nord-Norge for å kun spille en enkelt konsert. Vi skal spille for barn og unge, på kjøpesenter og rusomsorgs-senter, og skal ha over ett dusin konserter under vårt opphold.

 Tekst: Trond Husebø