Ukens dirigentmøte: Kraggerud & Sandbakken

Foto: NOR59 strykeinstitutt

Når man ser fremover og hvilket kulturliv vi ønsker oss så bør man også se på hvordan man jobber for å komme dit. Henning Kraggerud og Are Sandbakken jobber for tiden sammen med ensemblet NOR59 for å skape en konsert, og har som prosjekt å sammen formidle verdien av en romantisk fortolkningstradisjon til de unge musikerne. Resultatet er en fremførelse fyllt av sjel og liv, med en fleksibel og levende rubato. Og et av virkemidlene er også å se på dynamikken mellom orkesterleder og dirigent.

Jeg har i løpet av min karriere erfart at det gjerne er et litt uavklart forhold mellom solist og dirigent, det har lenge vært en litt rådende tradisjon at solist ikke skal mene så mye om tuttisteder og vise versa. Et vanlig scenario som solist er da at man kommer til orkesteret, man får kanskje en kort prat med dirigenten om grunnleggende tempi osv, og så får man en kort prøve med orkesteret og det er ofte bare det, sier Henning, og beskriver en arbeidshverdag som nok er alt for vanlig i profesjonelle orkestre med stramme innøvingstider og stort repertoar. Den største ulempen er da at det ferdige kunstneriske resultatet er da langt mer overlatt til tilfeldighetene, man er prisgitt omstendighetene og velvillighet for at konserten skal bli et ekte samarbeid.

Historier om katastrofal kjemi finnes det mange av, men det er heldigvis også eksempel om samarbeid som virkelig får musikken til å blomstre. Fellestrekk for de er viljen til å sette av tilstrekkelig tid og en nysgjerrighet og åpenhet for å jobbe sammen frem mot et endelig kunstnerisk produkt

Det kan oppstå alt fra fantastiske øyeblikk til delvis kollaps i møte med dirigent, og jeg har vært med på begge deler. Heldigvis merker ikke publikum så mye til de nesten-katastrofene som kan oppstå på prøver. Jeg mener at man bør kunne mene noe om hverandres ting, møtes i god tid på forhånd og stimulere til et samarbeid om kunstverket som en helhet. Det er ikke alle som er like flinke til dette, men jeg kan huske Andrew Manze tok kontakt med meg tre måneder i forkant av en konsert, og fortalte om ideer han hadde om tolkning. Da kunne vi møtes og sammen bryne ideene våre og influere hverandre til en felles tolkning. Manfred Honeck er en drøm å jobbe med, han setter gjerne av mye tid til solokonserten, og uttalte om Tchaikovskys fiolinkonsert at man skulle tenke på den som en symfoni, forteller Henning som eksempel på holdninger som muliggjorde fremførelser utenom det vanlige.

Denne tankegangen handler om mer enn pragmatiske løsninger og overfladiske forventningsavklaringer, det handler om å ta seg tid til å sette seg inn i et verk og sammen diskutere tolkning og innfallsvinkler. Professor i kammermusikk ved NMH Are Sandbakken har i lengre tid predikert for en romantisk tolkningstradisjon, og er blitt en forkjemper for en økt bevissthet om retorikk og rubato i musikken. Dette fordrer gjerne litt mer tid i en innøvingsprosess, og for tiden jobber Are og Henning sammen om et prosjekt med ungdomsorkesteret NOR59 der de i felleskap får tid og rom til å utvikle en personlig og substansiell tolkning. Are forteller begeistret om prosessen.

Jeg og Henning har møttes i lang tid på forhånd, diskutert kunstverket og kommet med innspill til hverandre om hvordan vi kan forme musikken. Nok tid sammen er avgjørende, ved en framførelse jeg ledet med Nordic Harmony (ensemble ved NMH) begynte vi prosessen to måneder i forveien. Da fikk jeg jobbe med solo-oboisten om en avgjørende solo i verket, og det ble utgangspunktet for hvordan man kunne forme tolkningen av hele verket. I Schumann klaverkonsert som jeg nylig ledet kunne jeg sammen med solisten avdekke at enkelte praksiser fra nyere tid best kan karakteriseres som nødløsninger, dersom man gravde nok i materien kunne man se hvilken fleksibilitet som ligger i forhold til de angitte metronomtallene, forteller Are. Denne tilnærmingsmåten tar såklart tid og energi, men resultatet blir da også langt mer enn sjablongmessige tolkninger som kopierer hverandre.

I romantisk musikk hører jeg alltid på komponistenes sanger, og prøver å finne paralleller der til instrumentalmusikken. Og det bør forventes at en dirigent skal kunne samkjøre med solist i forkant av et prosjekt, mens man i praksis gjerne er nødt til å finne tolkning med orkesterets solister der og da. Jeg mener faktisk at det burde være mulig å opprette også denne kontakten tidligere, og involvere sentrale orkestermusikere i forkant av tutti-prøvene. Lett er det ikke, og det skal det heller ikke være. Men resultatet kan da gjerne også bli deretter.

For mange musikere vil nok denne tilnærmingsmåten oppleves litt uvant, men samtidig også givende. Det krever også litt ekstra arbeid å bygge seg opp ferdighetene som ensemble, og da er det en ekstra fordel å begynne i ung alder. Henning forklarer om hvordan han gjerne går frem.

Jeg opplever at ungdom er de enkleste å få med på denne friere tankegangen. Til å begynne så må man kanskje jobbe litt alternativt for å presentere ideene, man kan synge eller snakke rytmene sammen, til og med bevege seg i rubatoen. Når de da etterhvert sitter på en god verktøykasse så er det et enormt gode, og noe man ønsker å ta frem når muligheten byr seg. Når man da en gang sitter i et profesjonelt orkester og en dirigent innbyr til rubato så er det med en gang noe man ønsker å følge opp. I det øyeblikket 10 eller 15 % av et orkester tør å ta initiativ, så endres gjerne gruppedynamikken med en gang, forteller Henning. Også Are har teknikker som kan utløse nye musikalske krefter. Han bruker gjerne litt ekstra tid på å finne underteksten, hva er det som gjemmer seg bak notene?

I Stavanger Symfoniorkester hadde jeg en workshop der vi blant annet sammen leste Vinjes tekst til “Våren”. Skal man først lese teksten må man ha et forhold til både innhold og deklamasjonsrytme, ellers skjønner man ikke hvorfor Grieg tonesatte det slik han gjorde. Vi gjorde også mange andre øvelser som åpnet opp for mulighetene til å gjøre rubato i stort ensemble. En tid etterpå fikk de da besøk av en dirigent som virkelig gikk dypt inn i denne materien, og det var overveldende god respons fra musikerne at dette var givende og morsomt, forteller Are begeistret. Et annet pluss med en slik innfallsvinkel er at det involverer musikere i enda større grad, de får både større mulighet og ansvar til å bidra til det kunstneriske sluttresultatet. Både Henning og Are ønsker seg en ny generasjon med engasjerte musikere, som i enda større grad kan og ønsker å ta plass i ensemblene. I tillegg mener de begge at orkestre i stor grad står overfor et systematisk problem i måten sesongene er lagt opp, konsertkalenderen gir lite rom for virkelige dypdykk.

Jeg mener at man hvert år bør ha noen produksjoner der man setter av mer tid til å virkelig gjennomarbeide et konsept sammen med sine musikere, og gjøre et dypdykk som man kan presentere over flere konserter. Jeg har hatt suksess med dette i orkestre jeg har ledet, der vi enten har jobbet med samme program over to uker, eller har invitert skuespillere som har hatt deler av forestillingen som for vår del gjør at vi har mindre musikk å forberede og bedre tid. Dette i seg selv sikrer oss god nok tid til å virkelig ha tid til å gå i dybden på det vi gjør. I opera og teater er det en selvfølgelighet å jobbe sammen over lang tid, jeg mener vi både kan la oss inspirere av hvordan regissører jobber med sitt team og den grundige prosessen bak hver produksjon.