Ukens dirigentmøte: Jo Fougner Skaansar
Foto: Jonathan Vivaas Kise
Nervøsitet. Noe alle har kjent på, noe alle har sine egne måter å håndtere. Det er ikke mange år siden temaet knapt nok ble viet oppmerksomhet for musikkstudenter og musikere, men med et gryende fokus på mental helse er det nå et langt mer aktuelt punkt på dagsorden. Jo Fougner Skaansaar er utdannet jazzbassist ved NMH og NTNU, og er også utdannet psykolog. Han har sin egen podcast, og har holdt mangfoldige foredrag om musikere og psykisk helse.
Jeg tror det er nyttig å adressere nervøsitet tidlig, det går fint an å lære seg strategier for å håndtere det. Jeg vil kanskje påstå at mange musikere har en lav toleranse for nervøsitet i betydningen at man tenker på det som en negativ ting. Nervøsitet er noe vi skal håndtere gjennom hele karrieren, men den betyr bare at vi føler noe står på spill. Det avhenger også hvilken merkelapp man setter på det, sommerfugler i magen som signaliserer at du er klar for å prestere er i bunn og grunn den samme følelsen. Det behøver ikke å være negativt så lenge det ikke bikker over i for mye kroppslig aktivering som igjen går utover teknikk og kontroll, forteller Jo. Strykerne har sin bueskjelv, og blåsere skal kontrollere pusten, for dirigenter er det gjerne det mentale fokuset som lider dersom det kroppslige systemet overaktiveres.
Selv om man ikke har det samme kravet til finmotorikk er man nødt å ha et veldig bredt fokus, det er veldig mye man skal holde styr på som dirigent. Når kroppen overaktiveres snevres også fokuset inn, man får tunnelsyn og det påvirker både prestasjonen og evnen til å kommunisere. Om den indre dialogen da begynner å forstyrre valgene man skal ta og en begynner å bekymre seg for utenommusikalske ting, så er det lettere å la seg «vippe av pinnen,» utdyper Jo.
En nyttig vinkel er å se på hvor nervøsiteten kommer fra, hva er det som trigges i oss når man kjenner at nervene bikker over et komfortabelt nivå? En interessant observasjon er at mange dirigenter opplever nervøsitet sterkest før første prøve, mens musikere gjerne kjenner på den samme følelsen rett før en konsert. Sett i et litt større perspektiv gir dette god mening.
Prestasjonsangst er egentlig et sosialt fenomen, i bunn og grunn handler det ofte om frykten for å ikke bli godtatt. En dirigent står bokstavelig talt alene foran et ensemble, og din jobb som leder er å få orkesteret med på dine ideer. Dette skal du gjøre samtidig som du vet at orkesteret kan vende seg mot deg, og du vet også at du kan bli sammenlignet med andre dirigenter. Denne frykten for å ikke bli godtatt ligger latent og dypt i oss evolusjonært, tidligere handlet dette om liv eller død. Kroppen reagerer som om den er i livsfare. I tillegg er man bokstavelig talt veldig synlig, det er ingen steder å gjemme seg. Man har heller ingen trofast følgesvenn i instrumentet sitt, orkesteret er verktøyet og i hvilken grad de jobber for deg avhenger av om de godtar deg og om du kan overbevise dem, forklarer Jo.
Bevisst eller ubevisst finner de fleste måter å håndtere dette stresset. Noen velger å unngå konflikter og prøver å blidgjøre orkesteret, mens andre setter opp et emosjonelt skjold som gjør deg tilsynelatende uangripelig. Andre igjen prøver å fjerne så mye som mulig av det personlige aspektet og kun fokusere på fag og musikken. Likevel er det vanskelig å komme unna det faktum at musikk trenger følelser og personlighet for å leve, hvilke strategier kan man bruke for å både ta vare på seg selv og musikken samtidig? En mulighet er å se på hva som kreves og ønskes av en leder.
Når man skal bedømme om noen er en god leder så kommer man ikke utenom en viss x-faktor, noen har naturlig en aura eller egenskaper som kan være litt vanskelig å sette fingeren på hva er. Man kan også observere det i sosiale settinger, noen kan komme inn i et rom og trekke til seg oppmerksomheten uten å egentlig gjøre noe som helst. Men selv om man ikke har disse egenskapene medfødt betyr ikke det at man er stuck i den man er, man kan alltid finne måter å utvikle seg i dirigentrollen og lære mer om seg selv for å bli bedre, utdyper Jo. Et av de viktigste punktene for å kunne bli akseptert som leder er å finne noe i sitt indre som er autentisk og ekte.
Du øker sjansene dine dersom du klarer å finne balansen mellom å være genuin og å lede. Dersom det ikke er ekte risikerer du å miste den tilliten og respekten du er avhengig av. Samtidig så er orkesterets tid dyrebar, hele situasjonen krever sterkt lederskap og man skal prestere på kort tid. Da er det kanskje ikke så mye plass for å vise sider som kan oppfattes som «svake». Å by på seg selv og kanskje dermed vise seg sårbar samtidig som man fremstår som leder og tar ansvar er et litt interessant paradoks i et lederperspektiv.
Rent konkret kan man begynne med seg selv, og snu noen tankemønster. Det kan i noen tilfeller være nok å heve blikket og sette seg inn i andres situasjon.
Det første man kan gjøre er å godta det man ikke har kontroll over, og det er om orkesteret liker deg. Å akseptere premisset om at kanskje ikke alle liker deg kan være frigjørende i seg selv. Man skal huske på at et trekk ved sosial angst er at man bruker veldig mye tid og krefter på å tenke på hva andre tenker om deg. Som dirigent er du veldig sårbar for dette, siden man står litt på siden av den indre orkesterstrukturen, og egentlig ikke får innblikk i hva de synes. Da kan det hjelpe å tenke på at de aller fleste tenker egentlig mest på seg selv. De fleste har ikke overskudd til å tenke på andre, i alle fall ikke i en stress-situasjon. En annen måte å skape kontakt og bryte ned barrierer er å bruke litt humor, kanskje til og med litt selvironi, uten å dermed snakke seg selv ned, sier Jo som eksempel på både hvordan man kan håndtere egne følelser og etablere en tryggere kontakt med ensemblet.
To grunnleggende motiver vi mennesker har, kan beskrives som henholdsvis -getting ahead- og -getting along-. Disse beskriver egentlig en grunnleggende spenning mellom menneskets behov for å lykkes og prestere, med vårt behov for relasjoner og tilhørighet. Selv om de kan ses på som to uavhengige variabler vil ethvert resultat også avhenge at man har en sunn balanse, slik at en opplever både trygghet og motivasjon. Dette gjelder både orkestre og dirigent.
Vi skal ikke glemme at lederskap handler om å pushe, og noen ganger er det faktisk helt nødvendig å kunne stå i det som er litt ubehagelig. Når man da gjør dette er det også viktig å kunne gjøre det på en måte som får musikerne til å stole på seg selv – å vise tiltro og tillit. Det kan kanskje være en tanke at dette også kan være en mulighet for orkestre å reflektere over hva de kan bidra med, det burde ikke alltid være slik at bevisbyrden ligger på dirigenten om det er en vellykket uke eller ei.
Tekst: Trond Husebø