Ukens dirigentmøte: Hannah Howard Andresen

Foto: Martin Søby

10 juni inviterer Talent Norge og Sparebankstiftelsen til en dag med foredrag om lederskap, kjønn og kunstnerisk uttrykk i orkesterdirigering, og tittelen er: Hvordan ser fremtidens dirigent ut? 

En av foredragsholderene er Hannah Howard Andresen, som skal fortelle om sin forskning. Parallelt med at hun studerte sin master i dirigering, tok hun en master i Gender Studies på Universitetet i Oslo, med fokus på kvinners opplevelse som studenter i dirigering.

Kjønn og dirigering er et ganske uberørt felt innenfor akademia: den eksisterende forskningen har i stor grad fokusert kun på tall og diskrimineringsproblematikk. Det har derimot vært lite fokus på de grunnleggende forutsetningene i forståelsen av geni, autoritet, dirigentens kropp og musikalsk lederskap i utdanning sett fra et kjønnsperspektiv. Jeg ønsket å gå inn til roten av dette, og åpne opp for nye måter å tenke på dirigentens rolle, forteller Hannah.  

Selv om forskningen til Hannah fokuserte på kjønn og dirigering, er det viktig for henne å fremheve at utvikling på dette feltet vil kunne gagne alle dirigentstudenter. En bredere bevissthet rundt hva man undervises i, hvordan man underviser, og hvilke verdier som forfektes vil ikke bare gi et rikere bilde av tradisjonen man skal forvalte, men også være mer inkluderende på alle måter.

Jeg ønsker at vi skal kunne lage et bedre språk sammen om hvordan vi snakker om dette. Et omsorgsfullt og kritisk tenkning språk som gjør at vi kan møte hverandre bedre. Vi er i ferd med å nå sette ord på ting som ikke er satt ord på før, og det i et fag som på mange måter er et praktisk og fysisk fag. Jeg mener også vi skal snakke om og lage et språk om de makt-strukturene som finnes i den klassiske musikkverden. Det er mye som er utenfor dirigentens kontroll, men som snarere er en alminneliggjøring av strukturelle problemer som ikke er opprinnelig naturlige. I vår tid er det mye press, spesielt på unge mennesker. Unge blir på den ene siden fortalt at man skal tro på seg selv og være så individuell som mulig, men samtidig står de overfor mye strukturelt som er utenfor deres kontroll. Jeg mener det er viktig at de unge også lærer at alt ansvaret for tingenes tilstand ikke utelukkende hviler på deres skuldre. 

Dirigenter møter med andre ord en del rammer som setter ganske klare føringer for hvilken rolle man har mulighet å ta. Tiden foran orkesteret er gjerne både knapp og intens, det er mye som må formidles og løses på kort tid. Dette er bare et lite utvalg av de rammene man møter. Alt sammen i sanntid foran et orkester bestående av musikere med en egen vilje og identitet. 

Dette bringer oss egentlig også inn på noe annet jeg er opptatt av, hvordan fungerer kunst i samfunnet i dag? Alt skal effektiviseres, og alt skal måles. Antall konserter, antall publikum, og ikke minst: penger. Dette mener jeg begrenser det kunstneriske spillerommet dramatisk, og er noe vi må belyse. Spørsmålet mener jeg da kan være; hvordan kunne disse rammene vært for å gi kunsten så mye frihet som mulig, spør Hannah. I kjølvannet av dette følger også en bredere samtale om dirigentens plass og posisjon som leder. Hvilke aspekter kan det innebære? 

Jeg tror virkelig på god ledelse, og det trenger vi også i kunsten. Men når jeg sier at vi kan tenke nytt på det handler det også om hvordan vi kan sørge for å få en mer demokratisk ledelse i fremtiden. Jeg mener det er et stort ønske om mindre hierarki fra dirigenterne jeg intervjuet, og min forskning kommer inn på hvordan vi kan få til dette.

Hannahs forskning tok for seg flere elementer i dirigentundervisning slik den forekommer på konservatorienivå. Hun spurte blant annet: Hvordan forståes autoritet, og hvordan blir man undervist i det? Hvilken kanon er det som blir undervist, hvordan velges den ut, og hvilken påvirkning har dette på studentene i f.eks et kjønnsperspektiv?

Det jeg har ønsket å undersøke nærmere er hva som eksisterer strukturelt rundt det å være dirigentstudent. Da er narrativet vi har om Vestens musikkhistorie et eksempel på noe som strukturelt ikke er inkluderende, men som likefullt omgir de studerende gjennom hele studiet. Hvordan påvirker det studentene, hvorfor er dette et problem, og hvorfor er det ikke "naturlig," at musikkhistorien bare er slik? 

Det dannes myter om hvem som er de viktigste og største skikkelsene i vår musikkhistorie, men det ligger noe langt dypere bak fremstillingen av geniene og hvordan vi snakker om det. Genier blir skapt, de er ikke sendt fra himmelen. Verkene vi opphøyer har blant annet fått sin posisjon også fordi de er fremført tusentalls ganger, og blitt belyst fra alle kanter, forteller Hannah, som er meget klar på at det ikke er snakk om et enten eller. Ønsket er at vi kan ha et tankesett som også anerkjenner mekanismene og strukturene bak. Hannah søker etter ‘sannhet.’ Og kan det også belyse musikken og komponistene som underveis har blitt slettet fra historien, eller ikke få muligheten til å reise i tid?

I Hannahs intervjuer med kvinnelige dirigenter viste det seg at ingen (!) av de hadde blitt introdusert for musikk av kvinnelige komponister i hele sin studietid. Hannah var i sine intervjuer nysgjerrig på hvorfor nesten ingen av dirigentene var oppmerksomme på dette. Dette gjør at de lærer å opprettholde mytene, og det er i seg selv et problem. Det er å lære å opprettholde et falsk narrativ som kun inkluderer en liten gruppe av mennesker som kommer fra den samme delen av verden, ender opp med å presentere en falsk “sannhet.” 

Som forsker har Hannah hatt en ganske unik posisjon siden hun hele tiden har stått med et bein i begge leirene, både det kunstneriske og akademiske. Dette er to grener som har forskjellige språk og tilnærminger til metodikk, men for Hannah viste kombinasjonen seg veldig givende. Hva er det man kan lære av hverandre?

Det er mange ting, men den dedikasjonen man ser hos kunstnere er noe alle kan lære noe av. Det jobbes jo virkelig fra hjertet og mange går inn i det som en livsstil. Og selvfølgelig for å være helt konkret: konsentrasjonsevne, hukommelse, disiplin i beste mening, prestasjonskultur osv, utdyper Hannah. For musikere sin del mener Hannah vi har mye å lære av måten akademikere hele tiden utfordrer status quo, man har både språket og systemer for å sikre at man ikke tar etablerte sannheter for gitt. 

I akademia lærer man jo fremst og fremst å bli en kritisk tenker, som gjør at man hele tiden stiller spørsmål ved hvorfor ting er som de er. Jeg mener vi kan bli bedre til å ha denne typen samtaler også i musikkutdanning. Vi kunne inkorporerer fag som kritisk tenkning. Det ville være en viktig start. Ikke minst mener jeg også vi kan utvikle vårt språk, slik at vi blir bedre i stand til å føre disse samtalene, fortsetter Hannah, som selv har hatt enormt utbytte av å kombinere dirigering med forskning.

Å studere partitur, feministisk teori og gjennomføre intervjuer føltes som helt forskjellige prosesser i starten, men etterhvert så ble alt forbundet for meg. Det ble en nærmest transcenderende opplevelse å føle hvordan fagene henger sammen, og min kjennskap til Simone de Beauvoir og andre filosofiske tenkere har endret hvordan jeg leser partiturer i dag.