Ukens dirigentmøte: Eline Storheim

Foto: Sveinung Hoel Bjorå

Det er ikke lenge siden EM for brassband gikk av stabelen i Stavanger, og i den forbindelse var det i år en stor dirigentkonkurranse. Norge stilte med flere sterkt kvalifiserte kandidater, men den som trakk det lengste strået og kom helt til finale og andre plass var Eline Storheim. Hun har studert direksjon både på NMH og UiS, og er nå på full fart vei ut til livet som frilansdirigent. Karrieren startet tidlig, men fikk for alvor luft under vingene etter møte med Dirigentløftet. 

Jeg begynte såvidt å interessere meg for dirigering i skolekorpset, og fikk allerede da mulighet til å lede litt hymner og den slags. Senere da jeg gikk på Toneheim fikk jeg møte representanter fra det da nystartede Dirigentløftet, og det viste seg å passe utmerket for meg, forteller Eline. Utover muligheten til å få dirigere store og etablerte ensembler fikk hun også merke andre effekter av å ha deltatt på mange av Dirigentløftets kurs. 

Noe av det jeg ser i ettertid er at jeg har fåt møte utrolig mange musikere og dirigenter. Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det underveis, men Dirigentløftet har vært utrolig viktig for at jeg har kunnet danne meg et nettverk.

Akkurat nettverksbygging er også sentralt når det kommer til konkurranser, det er få steder man blir så synlig som dirigent. For Eline var opplevelsen som en berg og dalbane, med både opp- og nedturer. 

I starten kjente jeg på at det var mye repertoar, og at alt opplevdes nytt for meg. Første runde var med Sola Brass, og at jeg kjente korpset godt fra før gjorde at jeg følte meg veldig trygg i settingen. I andre runde skulle vi dirigere samtidsmusikk med Insimul, og det syntes jeg var langt vanskeligere, utdyper Eline. Et særdeles krevende program skulle innstuderes med ensemblet på veldig kort tid, og det endte opp med knallharde prioriteringer for å gjøre mest mulig på kortest tid. Følelsen etterpå var ikke god. 

Etter andre runde var jeg frustrert og lei meg – tenk om jeg ryker på dette. Mentalt var jeg nok mest klart for å bare gå på puben. Når jeg da fikk vite at jeg hadde gått videre syntes jeg det var litt vanskelig å tro på det! Ikke minst merket jeg at jeg måtte skru om mentalt, og koble meg på igjen fryktelig raskt, ler Eline. Selve finalerunden bestod av en times øvelse, og deretter konsert dagen etter. Stavanger Brass Band hadde fått den enorme oppgaven å spille tre fullverdige konkurransestykker, og gjorde en fantastisk jobb for å hjelpe finalistene. 

Jeg var sist på prøven, og var utrolig imponert over at de i det hele tatt hadde ambis igjen. Men det var veldig fint å jobbe med ensemblet, jeg koste meg veldig! Det morsomste, og vanskeligste, var faktisk at jeg måtte holde prøven på engelsk. Ganske uvant for meg når mange i ensemblet snakker til og med samme dialekt som meg!

Dette var for at ingen av finalistene skulle ha en fordel foran de andre. Likevel var det noe annet som skulle vise seg å blir en stor fordel for Eline, hun fikk på mange måter den ultimate oppkjøringen til finalekonserten. 

Formiddagen på finaledagen fikk jeg dirigere SSO i regi av studiene, og det var heilt perfekt for meg. Jeg fikk kjenne på salen, og merket hvor inspirerende det var at jeg fikk dirigere proffer og kjenne at det jeg gjorde kunne utgjøre en forskjell. Etter den opplevelsen var jeg litt høy på livet, og fikk en skikkelig selvtillits-boost. Når jeg da skulle dirigere konserten på kvelden ble jeg nesten glad for at jeg ble nervøs, da kjente jeg at kroppen og hodet var skrudd på og klar til konsert.

Som eneste nordmann i finalen hadde Eline luksusen av egen heiagjeng, og stor støtte i ryggen. Brassbandbevegelsen er kjent for sin publikumsentusiasme, og sviktet ikke i finalen. 

Det var en enorm opptur å komme ut og kjenne på stemningen og jubelen i salen. Det var utrolig deilig å musisere med Stavanger Brass Band, jeg var så inni boblen at det var ferdig før jeg visste ordet av det, ler Eline. Og selv om premier og konsert er forlokkende nok i seg selv vil eksponeringen alltid være der man får mest valuta i en konkurranse. Effekten av å få være synlig varer lang tid etter konsertens siste toner er tonet ut. 

Jeg har allerede fått høre om flere korps som er interessert i å prøve meg ut, og jeg føler jeg nå har kommet mer på radaren. Nå er jeg ferdig med studiene, så timingen er helt perfekt for min del. Akkurat nå tenker jeg at dette ble en flott start på frilanstilværelsen, avslutter Eline med et smil.