Sommerlesing: Shakespeare & ledelse

Dette er et sammendrag fra et foredrag om ledelse som ble holdt av Kjetil Eikeset for dirigenter i etableringsfasen våren 2025.

Kjetil Eikeset har forelest om organisasjons- og lederutvikling siden 1991, og er fagansvarlig for BI's Executive Master of Management-program, Ledele -Makt og Mening.

Eikeset har utdanning som psykolog og filosof, og er også utdannet Diplomøkonom ved BI. Han har skrevet flere bøker, og gjennom filosofi, kunst og historie drar han paralleller i ledelse til vår egen tid. 

Sammenfatningen er skrevet av Trond Husebø

Hva vil det egentlig si å ha en lederrolle, hvordan går vi frem for å skape mening og overbevise om en ide? Hva må vi hente frem i oss selv for å fremstå troverdige, hvordan kan vi finne trygghet nok til å stå fast på det vi tror på? Og ikke minst: Hva skjer dersom vi ikke makter det, og står handlingslammet overfor valgene?

Dette er tidløse spørsmål, filosofert over og diskutert i tusener av år. Statsledere og filosofer har skrevet om det, og kunsten har grunnet over spørsmålene på sin egen måte. Ikke minst er det et evig tema innenfor drama og litteratur som er området vi skal bevege oss i i løpet av de to neste artiklene.

Innenfor dramatikken har man to store epokegjørende dramatikere som deler verden mellom seg. Den ene er William Shakespeare, den andre er Henrik Ibsen. Dramaene til både Shakespeare og Ibsen sier noe grunnleggende viktig om hva det er å være et menneske, og tar ledelse på dypeste alvor. Over to artikler skal vi ta for oss to skuespill fra disse dramatikerne, og se hva vi kan lære som mennesker, som ledere, og også som kunstnere og dirigenter. På mange måter er innholdet i disse skuespillene direkte motsatser til hverandre, men budskapet er likevel langt på vei det samme. Felles for de begge er at de har hatt så kulturell gjennomslagskraft at de ustanselig refereres til i dagligtale.

Det første vi skal ta for oss er tragedien Hamlet av Shakespeare. Hamlet er kanskje det mest analyserte skuespillet som noensinne er skrevet. Hvorfor gjør Hamlet som han gjør, eller kanskje snarere: hvorfor gjør Hamlet ingenting?

Veldig kort fortalt er handlingen i Hamlet som følger:
Prins Hamlet av Danmark har mistet sin far, og strever med å håndtere sviket til sin onkel Claudius som har grepet tronen og giftet seg med Hamlets mor. Farens spøkelse forteller Hamlet hva som har skjedd, han har blitt myrdet, og ber Hamlet om å hevne ham. Gjennom hele skuespillet er vi vitne til hvordan Hamlet strever med å forholde seg til sine egne følelser og omverdenens forventninger. Moren ønsker at han skal være glad og at livet skal fortsette som før, faren ønsker hevn, Hamlets kjæreste ønsker seg oppmerksomhet og kjærlighet, og kongeriket forventer en leder. Men hva vil Hamlet?

Han skjønner at ansvaret hviler på ham for å rydde opp i situasjonen, men vegrer seg for å ta grep. Han er den overreflekterte som ser ting fra utsiden, men er også livredd for å aktivt ta handling. Etter hvert begynner han å lage strategier for å slippe ansvaret. Han snakker med hodeskallen til hoffnarren Jorik som et grep for å distansere seg fra realitetene og omgivelsene, legger ut i lange filosofiske enetaler og grublerier, og gjør egentlig hva som helst for å slippe å ta ansvar. Han er intelligent, og særdeles kunnskapsrik, men er nesten mer glad i egne resonnementer enn hva konklusjonene faktisk vil medføre. Han er det tenkende, nølende mennesket i handlingens verden. I et moderne lys kan man si at han har tatt alle ledelseskurs og utdanninger som finnes, men tør ikke å ta ansvaret og stå for noe.

Det går ikke spesielt bra i skuespillet, de aller fleste hovedkarakterene dør til slutt. Men hva er den egentlige tragedien i skuespillet? Er det de skjebnesvangre handlingene og dødsfallene, eller er det det faktum at tragedien ikke blir avverget? Hamlet hadde evnene og midlene til rådighet for å redde livene til de rundt seg, hadde han simpelthen bare handlet.

Fra et ledelsesperspektiv er det mye å lære om Hamlet. Ikke minst fordi man kan også se ham i lys av en av Shakespeares samtidige, Dronning Elisabeth 1. Man snakker da gjerne om “The man who couldn’t make up his mind, and the woman who did”.

Også hun hadde forutsetninger som mildt sagt var problematiske i utgangspunktet. Moren, Anne Boleyn, ble henrettet av hennes far, Henry VIII. Som ung tenåring blir hun fengslet av Mary Stuart av religiøse årsaker, og når hun kommer til makten hviler blikket til en hel nasjon på henne. Hvordan i alle dager hun skal navigere et imperium gjennom interne og eksterne strider? Elisabeth 1 skjønte at å ta lederskap er å levere på forventningene til at det faktisk skal ledes. Om hun skulle lykkes med det var hun nødt til å skape sin egen vei. Hun lyktes å skape sin egen identitet, sin egen lederrolle, der hun kunne lede på sine premisser på en måte som var sann mot hennes idealer og verdier. Hun leser omverden særdeles godt, er sosialt smart, og manøvrerer på en måte som gjør at hun tilfredsstiller forventningene rundt seg, samtidig som hun får gjennomslag for sine ideer. Når verdenhistorien skal liste opp hvem som er den beste lederen i historien, kommer gjerne Elisabeth 1 ut på toppen.

Elisabeth ser verden for det den er, og møter dens utfordringer. Hamlet ser verden for det den er, og blir handlingslammet.

Det farligste ledere gjør, er å ikke gjøre noe som helst. Men hva kan grunnen være til at noen ledere trekker seg unna ansvaret? Måten det skjer på er mangfoldig, man kan skyve ansvaret over på andre, angripe tilbake dersom en blir konfrontert eller spille en offer-rolle. Men hva er det som mangler, hva er det som gjør at disse lederene heller velger å aktivere avvergelsesmekanismer?

Som leder så skal du stå stødig, også i kritikk. Veien ut av stillstand er å ta valg, og stå for dine beslutninger. Du må også overbevise de rundt deg om at det du velger er troverdig. I den rollen du har som leder skal du vise både inderlighet og ærlighet, samtidig som du skal ha nok personlig distanse til å kunne manøvrere problemstillinger på en troverdig måte.

I den gamle klassiske retorikken fra antikkens Hellas lærer vi om tre grunnleggende element som må være på plass i enhver argumentasjon.

Logos; det kunnskapsbaserte, henger argumentene dine sammen? Gir budskapet ditt faglig mening, kan du det du skal formidle? Dette pleier de fleste å beherske godt, både i næringsliv og i musikkverden.

Pathos; bruk av følelser og formidling. Her har musikere og dirigenter en innebygget fordel foran andre yrkesgrupper. God musikk er av natur formidling av følelser. En dirigent bruker sitt kroppspråk i formidlingen, og siden mye mellommenneskelig kommunikasjon er non-verbal, forsterker et godt og uttrykksfullt kroppspråk ethvert budskap

Ethos; rett og slett troverdighet. Tror du på det du formidler?

Dette er for mange det mest kompliserte elementet, det må ligge en personlig overbevisning i bunn som skal styrke autensiteten i budskapet. Om ditt publikum oppfatter at du later som, faller du umiddelbart gjennom. Klarer du som leder å tørre vise deg ydmyk og menneskelig? Klarer du å bli sikker nok på deg selv til å tro på det du selv formidler?

Litt av grunnen til at det ikke er mange som krysser av på disse tre punktene, er at mange ledere egentlig ikke skjønner forskjellen på ledelse og administrasjon. De er veldig dyktige på å gjøre ting på riktig måte (Logos), men spør seg aldri om det de gjør er riktig (Ethos).

Ledelse dreier seg om å skape mening. Vi trenger ikke bare et hvordan, vi må også ha et hvorfor. Her kommer kravet om troverdighet inn i bildet, en leder må fremstå med et helhjertet personlig ståsted. Selve ordet autensitet har sin opprinnelse fra gresk, det betyr noe som kommer fra en ubestridt opprinnelse. Denne må komme innenfra. Men da må man også tørre å vise seg frem, med en ærlighet overfor seg selv.

Ethos handler altså om troverdighet. Alle avgjørelser vi gjør er i bunn og grunn å ta valg. Som dirigent står man i en særstilling her, du er nødt til å ta flere beslutninger hvert sekund. Men skal du ha et Ethos, må det ligge en tanke eller en integritet bak som styrer dine valg. Du må ha en intern veiveiser som rettleder de avgjørelsene du skal ta. Mange ledere tar egentlig avgjørelser basert på det de tror andre vil ha, eller til og med lager seg en falsk person, et varemerke, basert på hvordan de tror at man skal se ut for omverden. Til slutt kan en slik tilpasning føre til at du mister deg selv, du er performeren som spiller showet og ser deg selv på samme tid. Om det er for å beskytte seg selv av redsel for å vise sitt sanne jeg, eller om det er et ønske om å være noe annet, til slutt er du en skygge av ditt egentlige jeg.

I et annet skuespill skriver Shakespeare: All the world’s a stage, and all the men and women merely players. Bevisst eller ubevisst spiller vi ut våre relasjoner. Dette er man nødt til å være oppmerksom på. Later du som du er noe du ikke er faller du gjennom. Da er det faktisk bedre å være litt ydmyk, tørre å vise sin menneskelige side, og tro på seg selv. Slik kan man vinne folk over.

Det var dette Hamlet aldri turte å svare på; hvem er jeg, hvorfor gjør jeg som jeg gjør, hva brenner jeg for? Når man slipper den frykten, og tør å stille seg ansikt til ansikt med disse grunnleggende spørsmålene, først da er man født som leder.