Sommerlesing: Ibsen & ledelse

Dette er et sammendrag fra et foredrag om ledelse som ble holdt av Kjetil Eikeset for dirigenter i etableringsfasen våren 2025.

Kjetil Eikeset har forelest om organisasjons- og lederutvikling siden 1991, og er fagansvarlig for BI's Executive Master of Management-program, Ledele -Makt og Mening.

Eikeset har utdanning som psykolog og filosof, og er også utdannet Diplomøkonom ved BI. Han har skrevet flere bøker, og gjennom filosofi, kunst og historie drar han paralleller i ledelse til vår egen tid. 

Sammenfatningen er skrevet av Trond Husebø

Selv uten kunnskap til kunsthistorie er det vanskelig å ikke la seg fengsle av Michelangelos David-statue. Dersom du sørger for å stille deg slik at du ser rett inn i Davids øyne, får du et sterkt innblikk i menneskelig vilje og kraft. I motsetning til tidligere kunstnere som fremstiller David som seierherren, viser Michelangelo et annet bilde. Vi som tilskuere ser David i det øyeblikket han velger å gå mot Goliat. I ansiktet kan man se risiko, vilje, energi og tvil. Han er åpenbart bekymret, men tør å bestemme seg og ta et valg. Statuen viser en indre kraft, en indre overbevisning.

Det er ikke sikkert at Ibsen så akkurat denne statuen umiddelbart etter sin ankomst til Italia i 1864, men vi vet at han skriver begeistret til Bjørnson om den rike kunst og kulturhistorien han får oppleve og erfare. Michelangelo blir spesielt nevnt i brevene, og det er kanskje ikke så rart at akkurat hans kunstverk appellerte så sterkt til Ibsen. Ibsen hadde selv nettopp skrevet et skuespill som hadde skapt store bølger i Norge, Kongsemnerne, et stykke dramatikk som til syvende og sist handler om at vi ikke virkelig lever før vi tør å lage vår egen form, og styre våre egne liv.

I dag ville man kanskje kunne sagt at man må ha en kongstanke. I 1864 var dette begrepet helt nytt, konstruert av nettopp Ibsen.

Det er ingen hemmelighet at det ikke bare var omgivelsene og den rike historien som lokket Ibsen til Italia, det var i tillegg en mulighet til å komme seg vekk fra det han oppfattet som norsk trangsynthet og mangel på intellektuell frihet. Vi kan også finne en referanse til dette i Peer Gynt, når Peer møter trollene i Dovregubbens Hall. Der får han beskjed om å anpasse seg trollenes væremåte, og får høre “Troll, vær deg selv – nok". Det er en selvtilfreds og egoistisk holdning, som heller ikke gir rom for at enkeltindividet skal skille seg ut og stå for noe. Trollene er den kompakte majoritet som har tatt på seg likhetens tvangstrøye for å gjøre alle andre rundt seg fornøyd.

Også i dagens samfunn kan vi finne spor av dette, ikke minst innen den gjengse lederkultur. I stillingsannonser florerer uttrykk som innovasjon og individualisme, mens det som søkes etter ofte er noen som passer inn i en snever forhåndsdefinert ramme av hva lederstil og personlighet faktisk er. Ikke minst viser det igjen i språket, det går inflasjon i ubestemt form entall. Man bør gjøre det og det, man mener si og så. Som filosofen Heidegger påpeker, Das Man innebærer en reservasjon, preget av likegyldighet, konformitet og unnvikelse av ansvar. Man følger kun sosiale forventninger uten en klar selvstendig tanke. (kort digresjon: Heidegger setter det opp mot Dasein, som handler om individets eksistens i omverden og evne til å forme sin egen eksistens). Uttrykket Man signaliserer en redsel for å være tydelig, ta et valg, å stå for noe. Å fremme et jeg mener snarere enn et man sier innebærer en risiko for at noen er uenige med deg. Et man gjør deg kanskje litt glattere, litt mer uangripelig. Men ledelse er det ikke.

Og det bringer oss over til Ibsens Kongsemnerne, og hva han ønsker å fortelle oss med dette skuespillet. Ibsen lager et drama, og legger det til Norges storhetstid, nærmere bestemt slutten av vikingtiden. Litt forhistorie: 1. Nyttårsdag 1204 dør Kong Håkon Sverreson brått, antageligvis forgiftet. Det kaster Norge ut i en borgerkrig mellom baglerne og birkebeinerne. Det få visste da var at Håkon Sverreson hadde hatt en elskerinne, Inga fra Varteig. Deres sønn blir sentrum i en av norgeshistoriens mest beryktede redningsaksjoner, som den dag i dag årlig gjenskapes av tusenvis av ambisiøse skiløpere. Vi snakker så klart om birkebeinerne, som går på ski fra Lillehammer til Rena for å berge unge Håkon Håkonsson fra baglernes grep.

I starten av skuespillet møter vi frontfiguren for baglerne, Jarl Skule Bårdson. I dagens samfunn hadde han nok vært en utrolig dyktig byråkrat. Han har hatt alle lederstillinger som finnes, han har de fjongeste utdannelsene fra BI og utenlandske universitet, og har hatt minst to runder som statsråd. Skule har gjort alt, bortsett fra å være konge. Han ser på sitt eget resyme, og synes selv at han er soleklart best skikket til å skulle lede landet. På et riksmøte i Bergen trer han frem og hevder sin rett til å være konge.

Men der møter han også på en ung Håkon Håkonsson, som også hevder sin rett til tronen gjennom blodsbånd til gamlekongen. Hans mor, Inga fra Varteig, bærer jernbyrd for å bevitne kongskravet (den nysgjerrige leseren oppfordres til å søke opp hva dette faktisk innebærer), og kravet til unge Håkonsson blir bekreftet. Stilt overfor valget mellom disse to kongsemnene går rådet for den enkleste løsningen, Skule og Håkon skal dele makten mellom seg og samarbeide om å styre Norge. Og det er nå handlingen begynner på ordentlig.

De konverserer mye om ledelse, Skule ønsker i det skjulte å overta makten på egenhånd, og gjør sitt beste for å undergrave Håkon. Han spør Håkon: Hva har du utrettet i ditt korte liv, du er bare en ung spire og så skal du være konge? Her er et godt råd fra en erfaren mann: Trekk deg nå.

Men Håkon svarer: Jeg er heldig, for jeg vet i det minste hva jeg vil oppnå med makten! Harald Hårfagre samlet landet, jeg skal samle det til et folk! (Norge var et rike, det skal blive et folk...  Alle skal være Et herefter, og Alle skal vide med sig selv og skjønne at de er Et! Det er Hvervet, som Gud har lagt på mine skuldre, det er Gjerningen som skal gjøres av Norges Konge nu!)

Skule spør Håkon hvem som har foret ham med denne idéen. En så genial og omveltende tanke kan umulig være tappet fra eget bryst! Men like fort som han har spurt, skjønner Skule at det er noe veldig farlig med svaret. Dersom dette er Håkons egen tanke, hans egen idé, står Skule overfor noe som er langt mer potent og eksplosivt enn et skarve ungdomsopprør.  Så Skule anklager Håkon for å ha lyttet til djevelen, og går med en gang kraftig til motangrep: ([Tanken] skal aldrig sættes i Verk, saalænge jeg har Kræfter til at spænde Staalhuen paa mit Hoved!)

Pandoras boks er åpnet, og kongstanken er ute i det fri. Visjonen til Håkon begynner å få fotfeste, og Skule ser seg nødt til å gå til krig. Det kommer til en trefning nord for Oslo, i slaget ved Låke i 1240 vinner Skules menn over Håkons hær. Men tilbake på kongsgården i Oslo sitter Skule, og har våkenatt. Han er dødsens trett, og tvilen gnager ham. Hva var det Håkon snakket om? Selve idéen fortærer Skule, han synker dypere og dypere ned i fortvilelse, og prøver å argumentere med seg selv om hva han skal gjøre for å håndtere, eller kanskje overta denne tanken. Men han vet at det ikke er hans idé, det er ikke hans visjon. Dette er en kongstanke, og den er ikke hans.

Kan en mand tage Guds kaldelse fra en anden, sålædes som han kan tage våben og guld fra sin fældte fiende? Kan et kongsemne tage kongsgerningen på sig, sålædes som han kan tage kongskåpen på?

Det er på dette tidspunktet Skule henter inn eksterne konsulenter. I middelalderens Norge vil dette si skalden Jatgeir. Først snakker de litt frem og tilbake om hva som kan være en drivkraft for mennesket, det kan være sorgen, troen eller gleden. Eller kanskje til og med tvilen? Dette henger Skule seg opp i, kan tvilen også føre til et kall? Ja, er svaret, men da må den tvilende være sterk og frisk. Skule smaker på dette:

Og hvem kalder du en ufrisk tvivler?

Jatgeir: Den som tvivler på sin egen tvivl.

Skule svarer langsomt: Det tykkes mig at være døden

Jatgeir: Det er verre, det er tussmørket

Hele tiden sliter Skule med egne kvaler, hvordan kan han fronte en tanke han egentlig ikke kan ta fullt eierskap til? Han funderer også på om han kan leve med seg selv dersom han gjør sitt beste for å drepe tanken. Kan han få fred i sjelen om det lykkes? Skule springer ut for å hente skalden igjen, og spør: Hvilken gave trenger jeg for å bli konge? Svaret kommer tørt tilbake: I alle fall ikke tvilens gave, den har du allerede. Men Skule gir seg ikke. Om han bare kan ha en person som tror fullt og helt på ham, en person som lyder uten egen vilje. En person som kun lever for å lyse opp Skules liv.

Svaret fra Jatgeir er om mulig enda tørrere: Køb eder en hund, herre

Skule: Men jeg må - jeg må have et menneske som kan tro på mig! Blot et eneste! Jeg føler det, - har jeg det, så er jeg frelst!

Jatgeir: Tro på eder selv, da er I frelst!

Det er skalden Jatgeir som til slutt avslutter med denne oppsummeringen: Et menneske kan falle for en annens livsverk, men skal han leve må han leve for sitt eget. Skule skjønner at han ikke har noe å lede for, går ut i natten, møter sverdene til Kong Håkon og sitt eget endelikt.

Den store forskjellen mellom Håkon og Skule er selve kongstanken. Det spennende med skuespillet er at vi får se dette fra Skules ståsted, han som mangler meningen, retningen og visjonen i sin ledelse. Han som er best i å gjøre ting riktig, men aldri spør seg selv hva som er det riktige å gjøre. Det Skule innser denne skjebnesvangre natten er at kongstanken er nødt til å komme innenfra, det er ikke noe han kan late som eller ikle seg. Skal folk være villig til å følge ham må hans ledelse være basert på noe genuint og ekte.

Det kan være ubehagelig å vende blikket inn mot seg selv, og svare ærlig på spørsmålet: Hvorfor ønsker jeg å lede? Enda mer ubehagelig er det å spørre seg: Hvorfor skal andre bli ledet av meg? Det er ikke merkelig at Skule mister nattesøvnen over dette. Det Ibsen fanger så presist i skuespillet sitt er kraften i personlig ledelse. En leder trenger verdier, vilje til å handle på det, og evnen til å skape en mening for flere som gjør at andre ser dette som viktig.

Kanskje du er nødt til å stille deg selv disse spørsmålene for å komme frem til hva du brenner for? Hva er det du ønsker å oppnå? Hva er verdiene og visjonene dine? Svaret behøver ikke være å samle et folk, det kan fint være mer prosaisk enn som så. Men som leder er det avgjørende at du klarer å skape mening i det du gjør. Da er det litt enklere å svare på hvorfor akkurat DU står der du står.